Siste kapittel i dette eventyret, men et nytt begynner..

En liten titt på Fiji

Fiji er et digert land fordelt på mange mindre og større øyer. Vi hadde dessverre lite tid til å utforske Fiji før flyet brakte oss hjem. Men det lille vi opplevde likte vi godt. Fra Savusavu tok vi farvel med Femke og Gjis en tidlig morgen. Vi kom oss om bord på en skikkelig rustholk av en ferje som brakte oss videre til hovedøya Viti Levu. Det var en interessant tur som tok et døgn hvor vi var de eneste turistene om bord. Og mannskap og passasjerer drakk kava hele natta.


Vi gjettet at ferja tidligere har gått i Norge da alle sikkerhetsanvisninger var på norsk...


Savusavu en tidlig morgen.

Ikke langt fra Nadi hadde vi booket oss inn på en hyggelig resort under fjellene ved Koroyanitu nasjonalpark. Strand og sjøliv hadde vi jo fått nok av den siste tiden. Så å bo ved det vakre fjellandskapet der, likte vi godt. Men du skal være glad i dyr for å bo på Stoney Creek. Eierne der hadde nemlig tatt imot omtrent 20 hunder og noen katter med ymse skader eller brekte haler. Katten Popsey med tre bein ble vår gode venn der.


Vi nøt utsikten over fjellene på Fiji. Sjøutsikt har vi jo hatt nok av i det siste.


Popsey som manglet et bakbein.


En familie på Fiji
Å bare se på de vakre fjellene ble en alt for stor fristelse for oss nordmenn. Så en dag tok vi beina fatt og siktet på en passende topp. På veien møtte vi en del bønder som lurte på om vi hadde gått oss bort. Det skulle vise at det ikke var helt enkelt å forklare konseptet med å gå tur for fijianerne. Etter å ha krysset en elv ble vi stoppet av en ungeflokk med store smil som dro oss med til huset sitt. Der møtte vi foreldrene deres, Sonny og Priti, med like store smil. De insisterte på å fylle opp vannflaska vår og gi oss litt te før vi dro videre. Familien på åtte, viste oss stolt alt de eide. Det var i grunn ikke mye. En slags sofa, en seng, to tallerkener, to glass og litt bestikk og en striesekk de brukte til å sitte på. Vaske seg, gjorde de i elven like ved huset. De hadde ikke mye, jobbet hardt, men var lykkelige og forklarte oss hvorfor: Alle barna var friske, glade og gikk på skole! Familien betyr alt for meg, la Sonny fort til. Sonny ble med oss videre opp i fjellene der han hadde sin arbeidsplass. Han bygde gjerder for kuene og hestene som beitet der. På turen fikk vi blant annet se vill ananas og kaffeplanter. Familien ba oss på lunsj noen dager senere. Priti hadde laget roti og god karri med fisk. All maten ble tilberedt på bålplassen deres utenfor huset. Til vår undring var all maten tenkt til oss. Det føltes helt feil ikke å spise sammen, men de hadde jo bare to tallerkener og nektet å spise sammen med oss.. De var veldig opptatt av at vi skulle spise alt. Vi ga dem litt klær og noen tepper før vi dro hjem til vår luksus på resorten og følte oss dumme.


Sonny og Priti hadde fem jenter og en gutt. Yngstejenta i midten likte å leke med pappas hatt.


Mamma Priti var mer opptatt av at alle måtte stille opp pent for fotografen..


Igjen møter vi mennesker som har så lite, og likevel gir så mye til dem de måtte møte på sin vei. Det blir merkelig å komme tilbake til Norge hvor folk klager og syter over dumme småting. Men på en annen side er det jo veldig bra at vi bare har småproblemer, det viser at vi har det ganske bra i grunn. Vi må bare ikke glemme det.


Yngstejenta og sjarmtrollet i familien.

Et siste farvel
I Vuda Marina, ikke langt fra der vi bodde, møtte vi igjen noen gamle kjente. Det var veldig rart å være der blant alle langturseilerne, men uten egen båt! Man diskuterer og planlegger neste seilas og hvor de gode ankringsplassene er. Men denne gangen skulle vi ikke videre. Vi hadde bare noen dager igjen, og fikk sagt et siste farvel med blant annet Hasse, Agneta, Jon Markus, Sissel og Henrik. Takk for mange hyggelige og morsomme stunder sammen. Nå gleder vi oss til å følge med dere videre, og la oss misunne.


Alle gode eventyr slutter med bryllup!
Den siste kvelden vår på Fiji tilbrakte vi rundt et bål på stedet vi bodde. Solnedgangen lagde et fargespetakkel på himmelen rundt fjellene. Bagene var pakket og klare. Og vi fikk tid til å mimre litt over noen av høydepunktene vi har opplevd her i Stillehavet.


Som de speiderne vi er, fikset vi litt på bålet. Og så fridde Kjekkekjell!

Her er noen: Da vi var gjennom Panamakanalen med hjelp fra gutta ombord på Draumen, og hadde nakenbadefest. Eller da vi kunne gå på fast grunn etter 32 dager på havet. Å svømme med mantarays var praktfullt. Dansene og sangene til menneskene i Fransk Polynesia var superkult. Bli kjent med mange rare, morsomme og annerledes mennesker, som døve Paul. Dykketur og snorkling på Fakarava med haier overalt og et enormt, fargerikt rev. Da Ingri kom på besøk på Aitutaki og vi sammen med Serine dro til One foot Island og utforsket den lille, rare øya. Alle gangene vi har fått storfisk på kroken. Dagen vi dro på hjemmefest sammen med politimester Tuks og resten av gjengen. Alle hulene vi utforsket sammen med Laya på Niue. Og ikke minst da vi svømte med hvalene på Tonga, og hørte på den rare hvalsangen. Å seile videre med King?s Legend var også noe vi sent vil glemme.


Vi har vært på mange flotte steder og opplevd mye moro på denne turen.

Det er mye å fordøye og det var deilig å sitte rundt bålet å le og mimre sammen. Og til min store glede og overraskelse, gikk Kjell ned på kne i dette øyeblikket. Tårene trillet og smilet var stort. Nå gleder vi oss til bryllup!


Tilbake i gamlelandet
Etter en lang flytur ble vi hentet av Lises foreldre på Gardemoen og gledestårene trillet igjen. Vi kjørte rett til ferdig dekket bord med deilig etterlengtet norsk sommermat hos familien til Kjell på Føynland. Den fine sommerkvelden ble fylt med gode klemmer, mye latter og fortellinger. Og så klart nyheten om giftemål. Været har vært supert og vi har utnyttet sommerkveldene med båttur, grilling av fersk makrell, og å ligge på varme svaberg sammen med mennesker vi er glade i og har savnet. Svømmeturer har det også blitt. Vi vil nok en gang takke vår fine og litt gale familie på begge sider som alltid har støttet oss i våre langturprosjekter. Vi lover at vi blir hjemme en stund nå før neste tur!


Familien er samlet!


Margit og Else (søstrene til Kjell) hadde laget flott kake og velkommenskilt til oss.


Og jammen fikk vi til enda en fest på Veierland hos folka til Lise.


Familiebåten Fram (til Kjells familie) har vi allerede vært mye på tur med.


Det er lite som slår norsk sommer på sitt beste!


Det var helt greit å bytte ut varm strand med varmt svaberg! Nå er det bryllupsplanlegging som står for tur.

Denne bloggen har først og fremst vært ment for venner og familie, men tusen takk til alle dere som har fulgt oss på langturseilas gjennom fem år!

Og tusen takk til familie og venner som har støttet oss.

Til slutt må vi si at hvis du har en langturdrøm i magen, anbefaler vi på det varmeste å gjøre noe med det! Vi dro av gårde da vi var 20, hadde litt for lite penger og en liten båt. Det er fullt mulig å få det til!

Veien videre til Fiji uten Milla

Takk for alt Milla
Kjære Milla, dette er en liten hyllest til deg. Dagen da Kjell fant deg på finn.no ble en stor endring i våre liv. Du er faktisk hovedgrunnen til at Kjell og jeg møttes. Med deg som midtpunkt, fikk vi en helt ny arena å møtes på. Sjøen har alltid vært en stor del av våre liv, og selv om du er liten, gjorde du drømmen om langturseilas virkelig. Du ble vårt første hjem, og vi lærte at der det er hjerterom er det husrom. Hos deg lærte vi at vi ikke trenger mange ting for å være lykkelige. Med deg kunne vi bo nærme sjøen og naturen. Du har de siste fem årene tatt oss til utrolige steder her på kloden. Steder vi ikke kunne forestille oss fantes. Til mennesker som lever helt annerledes liv enn det vi er vant med, men som vi likevel har mye til felles med. Du har klart deg bemerkelsesverdig bra gjennom stormer og skikkelig drittvær. Alltid har du brakt oss trygt fram til fremmede havner. Takk for alt lille, fine Milla!

                                                                                                                       

Takk for alt Milla. Du har vært stødig og snill mot oss.



De nye eierne av Milla, Kjell og Adriana, var med på mororegatta i havna ved Neifu.


Om bord King's Legend
Dagen da de nye eierne overtok Milla var en veldig trist dag, men også en veldig lykkelig dag for oss. Ikke bare solgte vi båten, men vi fikk også noen nye venner. Milla kommer til å få det fint på Tonga sammen med Kjell, Adriana og Kristian. Vi hadde komprimert alle våre eiendeler til to store og to mindre bager, så vi la igjen en del greier i båten for å reise "lett". På King's Legend hadde de nok av plass om bord. Femke og Gjis tok oss imot med åpne armer. Det var en stor forandring å bo i en så stor og komfortabel båt. Vi ble fort vant til luksusen som dusj, stort kjøleskap og danseplass.


King's Legend, vårt nye hjem en ukes tid. En smule større enn Milla..


Om bord på King's Legend ble fort kjent med rutinene. En flott båt å få seile med videre mot Fiji.


En heftig seilas
Været var meldt litt ruskete, men med vinden bakfra tenkte vi at det skulle gå fint. Seilasen fra Tonga til Fiji ville ta oss omtrent to dager, så vi dro av gårde med godt mot. Det skulle vise seg at vindstyrken skulle bli ganske mye sterkere enn værmeldingene tilsa. Det ble rett og slett en skikkelig heftig seilas med mye regn og opp til 48 knops vind. Men sammen med de optimistiske og erfarne nederlenderne var det fremdeles topp stemning da vi våte og kalde etter to døgn med drittvær ankom Savusavu. Vi følte også at det var bruk for oss da vi gikk vakter, lagde mat og kranglet med seilene på turen. Femke og Gjis virket også fornøyde med å ha oss med som mannskap på denne seilasen. De skal etter hvert seile videre mot Australia og seile Sidney hobart race. Vi er meget takknemlige for at de lot oss seile sammen med dem i deres vakre båt til Fiji. Nå er vi på vei til østsiden av Vitu Levu for å møte kjente.


Kjell og Gjis på vakt da det blåste opp. Lenge siden vi har trengt å ha på så mye klær.


Femke så til slutt ut som en drukna katt, men var alltid like blid.


Gjis syntes det var topp værforhold. Sitat "Hvis dette var regatta hadde spinnakeren vært oppe for lengst!"

Legger ved noen flere bilder av seilasen mot Fiji. Legger ved noen bilder av fredagsregattaen som ble holdt på Vava'u også. En mororegatta inne i havna ved Neiafu som vi deltok på to ganger. Man fikk øl for å delta. Legger også ved noen bilder av lokalbefolkningen på Tonga. Noen fakaleitier som vi skrev om sist, og noen lokale mer tradisjonelt kledd. Flotte mennesker der! Nå er vi klare for å utforske Fiji.


Selv med fullt revet storseil og en 90 % genoa gikk vi sjeldent under ni knop.


Utrolig deilig å være framme i Savusavu. Etter mye leting fant vi endelig en ledig moring!


Bilder fra fredagsregatta'n med Kjell og Adriana om bord. King's Legend tok oss igjen da..


King's Legend med sol i seilene. 39 fot Freebird krysser rett bak oss. Vi kom faktisk likt.


Etter regatta'n er det bare å nyte øl,solnedgang og Fakaleitishow!


Kommentar fra Kjell: "Wow wow wow!"



Kongen kom på besøk, så da måtte hele øyas barn stå å vinke til han fra veien da han kjørte forbi.



En nær hvalen opplevelse. Og Milla er solgt!

Når noe er "ment to be"!
Da vi seilte inn til Vava'u i kongeriket Tonga, var den første personen vi møtte en hyggelig norsk fyr som heter Kjell. Han hadde sett det norske flagget og tok imot tampene da vi la til på brygga for å sjekke inn i landet. Og som vi skulle forstå noen dager senere, var det veldig, veldig bra at vi møtte akkurat denne Kjell... Men det kommer vi tilbake til senere.


En nybakt mamma-knølhval som hopper. (Foto: Hans Palmberg, S/Y Laya)


Å svømme med hval
Hvert år mellom juni til oktober ankommer knølhvalene den beskyttede skjærgården Tonga har å by på, for å få unger og for å finne nye maker. De hadde så vidt begynt å komme da vi også ankom Tonga. Knølhvaler er nysgjerrige av natur, og en av de hvaltypene som er lettest å komme i kontakt med. Det er en av grunnene til at knølhvalen ble jaktet på i stor skala på 1800 -og 1900-tallet. I dag er en stor business her på Tonga å dra på hvalsafari eller å svømme med hval. Noen mener at det er for mye av det, og at hvalene forstyrres når de er på sitt mest sårbare. Noen av hvalbåtene har ikke lisens og kan være hissige etter å jage hvalene for at turistene skal få valuta for pengene. Vi dro med et kjent firma som heter Beluga Diving, som har lisens. De var veldig opptatt av å ikke "jage" hvalene, men å gi dem tid. De garanterte ikke at vi fikk svømme med hval, bare å se dem. Alt dette hørtes veldig greit ut syntes vi. Vi ville nødig hisse på oss disse flotte gigantene.


Det var en helt utrolig opplevelse å svømme med hvalene på Tonga. Her er Lise og hvalene.

Vi dro av gårde med Ulf, Ulla og Hasse fra den svenske båten Laya, og Femke og Gijs fra nederlandske King's Legend. Det tok ikke lang tid før vi så sjøsprøyten fra hvalene når de puster. Vi dro nærmere og plutselig kunne vi høre en rar lyd gjennom skroget. Hvalsang, fikk vi opplyst. Bare hannene synger, og de gjør det for å finne seg en dame. Man kan høre sangen deres hele 100 kilometer gjennom vannet. Lyden høres ut som en blandig av alle dyrelyder, og det vibrerte i kroppene våre da vi lå i vannet over dem. En helt utrolig opplevelse. Vi så den digre hvalen ta et slag med halen også var den borte. Den kan komme opp i en hastighet på syv knop med ett slag med halen, fikk vi opplyst!


Knølhvalene kom sakte opp fra dypet for å puste litt igjen.

En babyhval og hans mor
Vi dro videre rundt en øy da vi fikk øye på en liten babyhval sammen med moren sin. Man kunne tydelig se at det var en baby da den hoppet klumsete rundt og var leken. Helt uforberedt kom moren med en fantastisk fart opp av vannet i et digert hopp og landet på ryggen. Helt utrolig å se! Babyen prøvde så godt den kunne å etterligne hva moren akkurat hadde gjort. En stund senere dukket det en annen baby opp sammen med moren. De lå mer stille, så endelig fikk vi svømme med dem! Vi var så nærme at vi lett kunne ha tatt på dem, men vi prøvde å være stille og holde oss slik at moren kunne se oss. Slik vi hadde fått streng instruks om. Moren og den nysgjerrige babyen fulgte oss med de store øynene sine før de gikk ned i dypet. Litt senere kom de opp igjen med sakte bevegelser. Det gjorde sterkt inntrykk på oss alle og se hvalene slik i sine egne omgivelser. Babyen drakk melk av moren og de holdt på som de ellers ville gjort uten å se ut til å være noe særlig forstyrret av oss. En babyhval drikker omtrent 150 liter melk om dagen, med et fettinnhold på rundt 40 prosent. Det rare er at moren ikke spiser noen verdens ting hele den tiden den er her. En absolutt fantastisk opplevelse var det å svømme med disse gigantene.


En mammaknølhval som hopper. Like etter prøvde babyen å hoppe. (Foto: Hans Palmberg)


En babyhval drikker 150 liter melk om dagen!

Milla er solgt!
Som jeg begynnte med innledningsvis, ble vi kjent med denne Kjell den første dagen vi kom til Tonga. Han har bodd på Tonga en stund nå sammen med kona Adriana fra Ekvador og sammen har de sønnen Kristian. Men Kjell hadde også seilet den samme ruta som oss i en liten båt for noen år siden. Båten hadde han solgt i New Caledonia. Kjell og Adriana hadde mange gode tips om ankringsplasser og fine steder i Vava'u-gruppa. Vi ble også bedt i bursdagsselskap til lille Kristian som fylte to år. Den lille familien bor like ved Neiafu, ved vannet. Så vi la oss på moringen rett ved huset deres. Etter å ha fylt magene med pølser, kake og is. Og etter å ha brukt et sykt dyrt seil som sklie med vann og såpe. Og etter å ha slått hull på pinjata'n, spurte vi Kjell om han visste om noen som kunne tenke seg å kjøpe Milla her i område. Vi prøver jo alltid å spre ordet om at Milla er til salgs. Det viste seg at han selv og Adriana faktisk hadde vært på utkikk etter en liten seilbåt som Milla. Hvem skulle ha trodd at man kunne selge båt i barnebursdager! Vi syntes alle at dette var "ment to be". Så nå har det seg slik at Milla er solgt til den herlige lille familien her på Tonga!


Fra Venstre, Kjell, Adriana og Kjell på besøk i Milla.


Kristian fikk hull på pinjata'n på toårsdagen sin.

Hva skjer nå da?
Vi hadde jo planlagt å selge båten etter Fiji en gang. Der er det marinaer og internasjonale flyplasser. Det er det ikke her i Vava'u. Så for å slippe kronglete og dyre flyreiser herfra, har vi fått haike med en annen båt til Fiji. Vi kan trygt si at vi fant den flotteste båten i havna her å seile videre med. Den heter King's Legend og er en klassisk Swan 65! Det blir en ganske annerledes komfort ombord på den flotte dama, enn det vi er vandt med i Milla. Den har seilt i Whitbread around the world og kom på andre plass på 70-tallet en gang. Gijs kjøpte henne billig i 1999 da hun var under norsk flagg. I alle de 16 årene han og Femke har eid henne, har de hele tiden forbedret henne. At vi nå skal seile videre med disse erfarne, nederlandske seilerne, i den båten, synes vi er en ganske kul avslutning på vår reise! Når vi kommer til Fiji håper vi å få tid til å treffe igjen noen av seilevennene våres en siste gang før vi går ombord på et fly som skal frakte oss til gamlelandet.


Dette er King's Legend som vi skal seile med videre til Fiji. En klassisk Swan 65 fra 1970-tallet.

Mye har skjedd den siste tiden. Noen dager synes vi det er skikkelig trist å tenke på at vi skal forlate hele dette flytende samfunnet. Alle våre nye venner og vårt lille hjem de siste fem årene. Andre dager synes vi det er spennende å tenke på at vi faktisk har et hus å komme hjem til. Med alle fasiliteter det har å by på, som dusj og oppvaskmaskin! Og ikke minst gleder vi oss så utrolig mye til å klemme på alle vennene våre og familien vår igjen. Men vi fortsetter å skrive blogginnlegg helt til vi drar hjem. Så følg med videre.



 


















 

 

 

Kongeriket Tonga

Dansende transer med sans for humor, nye vennskapsbånd som knyttes, deilig skjærgård og hvaler er noe av det som har fyllt dagene den siste tiden.

Et flytende, lite samfunn


Vava'u er det neste samlingsstedet etter Tahiti hvor de aller fleste langturbåtene gjør et stopp på sin reise. Dermed var det superkoselig å treffe igjen mange av seilerne som vi har møtt rundt omkring i Stillehavet. Det er nok også grunnen til at det er en stund siden siste blogginnlegg. Rett og slett for opptatt med å ha det moro! Noe av det morsomste med å være på langtur er jo nettopp alle mennskene man møter. Man føler at man ikke bare er i besøk i ett land, men flere på en gang, ettersom man møter så mange forskjellige nasjonaliteter fra andre båter.

Festglade mennesker


Seilasen fra Niue til Tonga var faktisk en av de bedre på lenge. Tonga er det første landet vi har vært i, her i Stillehavet, som ikke ligger under et annet land. Det er kanskje en av grunnene til at det er annerledes her også. Det var kroning av den nye kongen like før vi ankom øya, og det hadde vært stor fest i hovedstaden. En konge som er både likt og misslikt virker det som. Uansett er menneskene på Tonga veldig glad i fest og moro. Om det er kroning av en ny konge, bursdag, begravelse eller bryllup, så blir det fest. Og da holder de på hele dagen med å lage mat og forberede. Underholdning med sang og dans er en stor del av det hele. Damene som framfører de søte dansene med de lette håndbevegelsene, er gjerne innsmurt med kokosnøttolje så det glinser av dem lang vei. Tilskuerne skal underveis i dansen klistre penger på den innsmurte kroppen. Det gjør at mange av sedlene her er ganske klissete. Vi var med på en "Tongan feast" på en liten øy hvor det bare bodde en familie. Hele familien var med på feasten, 11 barn hadde de. Helgrilla smågris og veldig mye annen mat stod på menyen. Det var en herlig opplevelse.

Fakaleitishow.. Oh my!


En annen ganske spesiell og festglad gruppe mennesker, er fakaleitiene. De utgjør en stor del av kulturen på Tonga. Egentlig kan man si at dagens fakaleitier er en slags moderne versjon av en urgammel tradisjon. Vi har sett dem på alle øyene her i Stillehavet, men under ulike navn, men de tar absolutt mest plass her på Tonga. Noen kaller dem bare "leiti's", det vil si "damene". Ja, det er transer vi snakker om. Rundt om i Stillehavet har vi hørt ulike grunner til at denne tradisjonen utviklet seg. I Fransk Polynesia hørte vi at det ofte ble mangel på gutter da det var stammekriger og mange av mennene døde. Dermed oppdro de alltid den eldste gutten i familien som jente, slik at arven kunne gå videre. Her på Tonga hørte vi at hvis moren i en familien hadde for mange sønner, kunne hun selv velge å oppdra en av guttene som ei jente. Slik ville hun få mer hjelp til husholdningen, matlaging og vasking. I dag er det ofte et fritt valg av en gutt eller mann å bli en fakaleiti. Nettopp fordi det er så dype tradisjoner for dette på Tonga, er det ingen som synes det er noe rart i det hele tatt. De er tvert imot en veldig godtatt gruppe mennesker som blir beundret for sin livsstil. Personlig synes jeg nordmenn har mye å lære av det. Det skader da vel ingen om "han" vil være en "hun"!?

Hver onsdag på Bounty bar har de et eget Fakaleitishow, som vi så klart har vært på. Man kan ikke gjøre annet enn å le og nyte synet av danserne på dette showet. Vi syntes det hele var helt konge, og vi tror danserne digga det også. Tror nok at bildene sier alt. Her festes sedlene gjerne i BH-en selvfølgelig.

En etterlengtet skjærgård


Tonga har ikke bare flotte og annerledes mennesker å by på. Naturen her er også fantastisk. Vi hadde fått noen gode tips av en lokal nordmann. Swallows Cave er en dyp hule man kan snorkle i. Det var et utrolig stilig sted. Det tar ikke lang tid å seile rundt fra øy til øy her i Vava'u. Dessuten er øygruppa beskyttet av et rev, det betyr at man har vind men ingen bølger. Bedre blir det neppe! Et sted som Tonga, har vært etterlengtet. Det er også fine turområder på mange av øyene, som vi har benyttet oss av. Fra Neiafu kan man gå opp på en topp med god utsikt over hovedhavna som er Port of refuge.
Vi har opplevd veldig mye annet moro her på Tonga også. Neste blogginnlegg blir hvalenes blogg. Dessuten skal vi fortelle hvordan det går med båtdsalget. Vi lover at det ikke blir lenge til neste blogginnlegg, det er nemlig gråvær her.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


































 

Niue -"Se kokosnøtta"

En misslykket fiskehistorie
Vi hadde en variert seilas fra Rarotonga til Niue. Vinden var egentlig ganske irriterende fordi den gikk opp og ned i styrke alle de fire dagene det tok å seile til lille Niue. Snørene var så klart ute på turen og den siste dagen hvinte det noe voldsomt fra den store fiskestanga. Det må ha vært et digert beist, for det er sjeldent at den store stanga bøyer seg så langt ned som den nå gjorde. Dessverre måtte det gå galt.. Med hjertet i halsen røyk snøret og vi så ingen spor av monsteret. Før det plutselig beit på den lille fiskestanga! Denne gangen så vi en blue marlin som hoppa bak båten. Etter litt kløning med å ta ned seilet, fikk vi inn ganske mye av snøret. Nå har vi'n, tenkte vi selvsikkert. Men så røyk det snøret også! Nei og nei, har vi mistet grepet?! Vi pleide jo å bli kalt "fiskebåten Milla". Vi var begge helt skjelvende etter episoden. Men da vi trodde det hele var over kom en babyhval svømmene mot oss. Den var tydeligvis nysgjerrig på alt hysteriet rundt båten. Igjen ble vi helt i hundre, for det har faktisk ikke vært hverdagskost for oss å se hval så nærme. Det er ganske rart at man kan seile i flere dager uten at noen ting skjer. Ingen tegn til fugl eller fisk, men så i neste sekund får man alt på en gang!



Niue - en opphevet koralløy
Niue er verdens minste selvstendige stat, og på det lokale språket heter øya "Se kokosnøtta". Det er ganske søtt da. Og kokosnøtter så vi her også. Det vi først la merke til da vi nærmet oss øya, var alle hulene og grottene langs land. Landskapet så annerledes ut, og vi gledet oss veldig til å sjekke ut dette stedet. Vi fikk høre at Niue er verdens største opphevede koralløy, og dette ser man spor av over alt på øya. I innlandet finner du koraller!

Med sikt på omtrent 30 meter er Niue et av de beste snorklestedene vi har vært på til nå. Grottene og hulene gjorde det hele enda mer spennende.


Hipp hurra for kapteinen!
Kaptein rødskjegg fylte hele 26 år dagen etter at vi hadde kommet fram, og det ble så klart feiret sammen med svenskene fra Laya og amerikanerne fra Eventide. Dermed fikk vi igjen sett at det er "god plass" til ni mennesker i cockpiten i Milla.
Mange seilere velger å ikke stoppe på Niue på grunn av den utsatte ankringsplassen og at man må heise jolla på land med en kran hver gang skal på land. Men i forhold til den såkalte "marinaen" på Rarotonga, var Niue helt topp. Det er 16 gode moringer som man kan ta i bruk og krystallklart vann. Kranen er forholdsvis enkel å bruke hvis det ikke er for mye svell inn der man tar opp jolla. Vi var heldige med været og lå fint på moring der i noen dager. Men om det skulle blåse rett inn der, er det en utsatt plass å være så klart.

 

Bursdagen til Kjell ble feiret sammen med (fra venstre) Agneta, Are, Ulla, Hasse, James, Todd og Brittany.


Det er vel ingen ting som slår hval i solnedgang. Hvalsesongen har akkurat begynt for fullt her på Niue.

Et annerledes landskap
Niue har dessuten en flott liten yachtclub som er drevet frivillig. Dette må være den eneste yachtcluben uten noen lokale båter registret. Og med flere båter registrert, enn det totale folketallet i landet. De har en koselig kafé med et godt utvalg av byttebøker. De ble veldig glade da de fikk det slitte norske flagget vårt. De lovte å gi det en fin plass på veggen der. En hel dag brukte vi på å leie bil sammen med Agneta, Hasse og Ulla, fra Laya. Det var veldig "mysigt" og vi fikk sett en hel haug av grotter og huler i alle farger, fasonger og størrelser. Landskapet på øya ble bare mer og mer fascinerende. Mange av grottene med vannhull har fungert som kongens badeplass før i tiden. Ulla og jeg (Lise) dro på vår egen lille tur dagen etter til Togo Chasm. Det var en flott tur som først gikk igjennom en urskog før det åpnet seg en vei mot havet, og et ugjestmildt landskap viste seg. Jeg kan ikke si at jeg noensinne har sett noe lignende faktisk. Sylskarpe og spisse steinformasjoner var det eneste vi kunne se på alle kanter. Det gikk en betonglagt sti gjennom hele det merkelige landskapet og deretter en lang trapp ned til et lagunelignende sted med strand og palmer. Hele stedet virket mer eventyraktig enn virkelig.

Togo Chasm hadde merkelig og ugjestmild natur å by på.


Kongeriket Tonga
Etter noen deilige dager på Niue med mye bra snorkling og fine opplevelser, seile vi videre til kongeriket Tonga. Vi seilte rett til Vava'u, og endelig fikk vi bra seilvind! Turen tok to dager og vi kryssa datolinja på veien. Det vil si at vi hoppet over en dag. Bra at det ikke var bursdagen til Kjell da. Vava'u er et nett med øyer og holmer. Endelig kan vi seile i en skjærgård igjen. Vi har bare vært her i noen dager nå, og gleder oss stort over bedre priser, bedre internett og en hel haug med bra ankringsplasser å velge imellom.





















Kia Orana Rarotonga!



Vårt siste lille eventyr på Aitutaki ble toppet da vi dro på en minneverdig fest hos noen lokale på øya. Karaoke, lokale dansemoves, juksing i kortspill, synge med politimester Tucks og danse med transen Princess, er stikkordene for den kvelden. Dagen etter dro vi på bananslang med politimesteren. Han spøkte at vi kom i fengsel hvis vi ikke ble med. Vi rakk ikke å tenke særlig lenge på hvem som faktisk eide bananene før de var kappet ned og lagt på lasteplanet på politibilen. - Jeg har for vondt i ryggen til å dra på bananslang alene, men sammen får vi det til, forkynte Tucks. Slik endte vi opp med omtrent 200 bananer på dekk...


Etter to flotte uker på paradisøya Aitutaki, og etter å ha blitt godt kjent med de fleste på øya, var tiden kommet for å seile videre. Kursen ble satt til Rarotonga, den største og mest besøkte øya av Cook Islands. Vi var spente på om vi kom til å sette oss fast igjen da vi skulle seile ut av passet på Aitutaki, men det gikk strålende og en haug med digre skillpadder fulgte oss ut av passet. Det ble en humpete tur med motvind i ett døgn før vi var framme. Ingri holdt seg overraskende frisk på turen, mens de erfarne seilerne Kjell og Lise var uggene. Lønn for strevet fikk vi da det hvinte i fiskestanga. En sinna Marlin hoppet som en gal og dro nesten ut alt av snøre. Lykken var dessverre kortvarig, for monsteret av en fisk hadde valgt å gå på den minste fiskestanga vår, svømte i 100 forbi båten og snøret røyk. Uansett var det adrenalinfyllt og herlig å oppleve det igjen. Ingri fikk dessuten tatt et flott bilde av sinnataggen.



På Rarotonga er det kun et sted man kan ligge med båt, og det er et forferdelig sted å ligge i nordavind. Og så klart ble det nordavind dagen etter at vi hadde kommet hit. Vi var rundt fem båter som rullet i det store svellet, og prøvde å hjelpe hverandre med mer fortøyninger. Heldigvis hadde vi allerede lagt ut et ekstra anker og alt gikk fint. Men en aleneseiler fra japan fikk revet i stykker begge kryssholtene akter. Om noen dager er det igjen meldt nordavind så da seiler videre mot Niue og Tonga.



Rarotonga har mye spennende og variert å by på enten man liker strandliv, festing, kirker eller toppturer. Vi har naturlig nok prøvd litt av alt. Dessverre har vi vært litt uheldige med været, som igjen har satt en stopper for snorkling og strandliv. Men en tur til toppen "The Needle" fikk vi til. Det var rett opp i 45 minutter, før vi kunne nyte utsikten over begge sider av Rarotonga. Matpakka ble rappa av en lur hane som bodde på toppen der. Ingri dro hjem i går etter tre fantastiske uker, tusen takk for besøket, vi savner deg allerede!

 
 
 
 
 
 
 
 


















Aitutaki - Ingri på besøk!

Etter en grei fire dagers seilas fra Bora Bora, sammen med den norske båten Serine, ankom vi Aitutaki på morgenen 31. Mai. Vi visste at det kunne hende vi måtte bli liggende utenfor lagunen på grunn av dybden i den smale kanalen inn, men håpet at vi kunne få Milla på innsiden likevel. Serine, som er en katamaran, kjørte inn først og etter at de hadde lagt seg til rette kom de ut med jolla for å guide oss inn mellom korallhodene, og hjelpe oss av revet hvis vi skulle være veldig uheldige. Det var sterk strøm i åpningen, og vi gikk bare i 1,8 knop på full gass. Men så snart vi var innafor, roet det seg. Halvveis inn i kanalen er det grunneste stedet, og vi satte oss litt fast i sanda ett par ganger, men vrikka oss igjennom med full gass og svinging frem og tilbake. Forøvrig stikker Milla 1, 8 meter. Utrolig deilig å være trygt i havn! Utenfor lagunen ville det ha gynget noe veldig.



Dagen etter kom våre kjære venn Ingri på besøk. Vi hadde egentlig lovet å hente henne på flyplassen, men hun hadde visst tatt ett tidligere fly og plutselig stod hun på kaia. Det var super gøy å få besøk igjen! Vi fikk ombord all bagasjen som for det meste bestod av Toro, lakris, sjokolade og båtdeler. Deretter bar det ut på utflukt til Honeymoon Island med jolla, en av de 15 "motuene" innenfor Aitutakis lagune. Det var mye lenger enn det så ut til, men vi fortsatte likevel. Jolla har vært lekk siden Panama, men den fungerte sånn passe (bortsett fra en liten "stupe kråke" i en stor bølge). På Honeymoon Island var det masse fugler og ingen brudepar. Så kom det et lite uvær selvfølgelig, og vi hoppa i jolla for å kjøre tilbake. Det ble en klissvåt affære, men vi kom fram til slutt. Da var alle slitne og vi sovna klokka åtte.



Ingri hadde med deler for å fikse blant annet ny kontrollboks og wireoverføring til girkassa, og det ble gjort dagen etter. Vi var veldig spente på om delene kom til å passe, noe det gjorde. Det ble veldig bra. Så nå blir det lettere å legge til igjen, hehe!



Hver dag har vi hatt det hyggelig med Henrik og Sissel fra Serine. Lenge har vi vært de eneste båtene som har ligget her på Aitutaki. Blant annet var vi på lokalt danseshow med deilig buffet, og et flammeshow et annet sted. Det ble også veldig gøy når vi lappa jolla med lappesakene som Ingri hadde med. Da kom nemlig en lokal fyr som heter Jack med noen gode drinker som heter Woodstock, kjent som "Woody's". Det endte med en kveld på fiskeklubben med biljard og dansing. Desverre også noen stjålne ting fra sekken vår som vi selfølgelig glemte når vi gikk. Takk for kjøre hjem med jolla, Henrik og Sissel!



Rundt Aitutaki ligger det mange små motuer eller øyer, blant annet One Foot Island som er en populær badeøy. Dit dro vi sammen med Serine i de to jollene våre, og koste oss i noen timer med øl, bading og snorkling med kjempemuslinger (virkelig KJEMPE). De har også verdens minste postkontor på One Foot Island, hvor man kan få et stempel i passet hvis man vil. Det er selvfølgelig en fot. På vei tilbake stoppet vi for å snorkle utenfor Honeymoon Island hvor vi hadde hørt det skulle være bra. Det var det også, for de mater visst fiskene der og de er ikke redde, bare nysgjerrige (eller sultne). Det svømte noen store Giant Trevallys forbi, og det var konge å se på. Ingri fikk også sett sin første skilpadde, så da var hun fornøyd.



Da vi la til her med båten på en søndag, kunne vi høre kirkesangen på lang avstand. Dermed ville vi jo gjerne høre de tradisjonelle hymnene når neste søndag meldte sin ankomst. Vi hadde ekstra flaks da vi gikk i kirken på den første søndagen i måneden, da går nemlig alle i hvite klær og det gjorde hele opplevelsen ganske spesiell. Ingri hadde både hvit kjole og stråhatt, men Kjell og Lise har ingen hvite klær igjen. haha. Befolkningen på Aitutaki er veldig stolte av at de var den første øya av Cook Islands som lot seg kristne. Kirken vi besøkte er den første som ble bygget på hele Cook Islands, og er bygget av koraller og steiner fra øya på 1820-tallet en gang.



Det er ganske billig å leie scooter her, så vi har leid to stykker og kjører rundt på eventyr. Det er venstrekjøring her, noe som er veldig uvant og føles farlig. Vi dro opp på et utsiktspunkt og spiste kokosnøtt før vi trilla ned igjen for å ta et bad. Livet er ikke så verst her i Stillehavet.



Farvel til Selskapsøyene, takk for alt!

Ruta vår fra Tahiti og videre har gått via Huahine, Raiatea, Tahaa og Bora Bora, som blir vårt siste stopp på Selskapsøyene før The Cook's. Endelig var eksosanlegget i orden. Det passet jo bra da vinden fremdeles var fraværende. Da fikk vi testet det ordentlig på en nattseilas over til Huahine. På Huahine ankret vi opp alene i en liten lagune innenfor et rev på sør-øst siden. Deilig turkist vann lokket oss fort uti da vi kom fram.


Etter et døgn med seiling var vi på Huahine på leting etter ankringsplass i vakre omgivelser.

Rett fra hjertet
Fra det nærmeste lille huset kom en mann padlene over til oss med et digert smil. Med mye armbevegelser og lyder hoppet han om bord. Fremdeles med disse helt uforstålige lydene og kroppsspråket sitt, viste han oss en liten bok. Vi skjønte nå at mannen var helt døv og at han gjerne ville at vi skulle skrive i gjesteboka hans. Navnet til den lille, blide fyren var Paul, og han ble vår gode venn i den tiden vi var i bukta på Huahine. Vi ble med Paul på tur til et utkikkspunkt på øya. Det var deilig og kjøligere på toppen der, og grantrær blandet med palmer i den tette vegitasjonen på veien opp. På toppen tok vi oss en velfortjent pause med kokosnøtter og herlig utsikt over øya.




På en liten topp på Huahine hadde vi flott utsikt over øya. Lise ble sliten akkurat som den spreke Paul forutså. Haha!


Hver dag kom Paul innom oss med kokosnøtter, brødfrukt, papaya og fisk. Så det gjorde ingen ting at det ikke var noen butikk i nærheten. Paul er en sånn fyr som helt enkelt er superglad for å kunne gi og vise folk stedet hvor han kommer fra. Vi prøvde å gi han ting, men det var ikke helt lett. Men noe fiskeutstyr fikk vi heldigvis gitt han. Paul hadde en diger eiendom som strakk seg fra lagunen vi lå i til den andre siden av revet ut mot havet. Huset han eide så lite og stusselig ut, men når vi kom nærmere så vi at han var fornøyd. Han hadde solcellepaneler, båter og en diger hage som han styrte og stelte med. Og ikke minst en lang strandlinje med mange fine skjell. Det var verdt å seile til Huahine bare for å møte en så genuin lykkelig mann som helt klart levde for å dele med andre av hele sitt hjerte.


Paul og Lise på en liten topp på Huahine ca. 350 m.o.h

Blåøyde åler
Huahine hadde mer å by på enn flotte mennesker. Litt lenger nordover på øya var det noen nysgjerrige, blåøyde åler. Ålene er hellige og blir ofte matet av turister og lokale. Vi møtte to unge gutter som tok oss med til ålene for å mate dem. De var digre med lysende blå øyne. Vi stoppet også på en liten perlefarm midt ute i lagunen. Det var den eneste perlefarmen på Huahine og de viste oss hvordan de svarte perlene blir laget.

                                                                                                                                         

Man kunne se de lysende blå øynene på lang avstand.



Her kan man se en liten perle kapslet inn i en liten pose i østersen.

Gamle og nye venner
Etter hvert kom også "Libby" til den lille lagunen. Første gangen vi snakket med Dena og Terry om bord på Libby, var midt ute på Stillehavet. Etter det har vi møtt hverandre tilfeldig langs veien og hatt mange hyggelige stunder sammen. Nå hadde de også mannskap om bord, og Su og John ble også våre gode venner. Da vi seilte sammen til Raiatea fikk vi tatt noen fine seilebilder av hverandre.
På Raiatea møtte vi tilfeldigvis et ungt, norskt par. Det var evigheter siden sist vi møtte nordmenn, så det var superhyggelig. Sissel og Henrik kjøpte en katamaran på Tahiti og skal seile til Australia. Da skal vi jo samme veien og håper på flere koselige dager sammen med dem.


Libby fant til slutt lettvindseilene sine. Terry og Dena er på midten av båten, og Su og John står i cockpiten.


Danseshow på polynesisk vis
Raiatea og Tahaa deler lagune og er fint beskyttet av rev rundt øyene. Det er også mange godt synlige innganger i revet for å komme inn dit. Det er en del charterfirmaer på øyene så det var nok av båter der. Vi var der bare noen dager, men fikk oss med oss en del. På sørspissen av Tahaa møtte vi en hyggelig restauranteier som het Jeremy. Vi var heldige å få med oss en helaften på den søte restauranten med lokal mat og danseshow. Danseshowet var helt rått, spesielt flammeshowet og rumpeshakingen de fremførte. Snart nærmer det seg en stor dansefestival på de fleste øyene her, og man kan høre trommene omtrent hver dag. Polynesierne elsker å danse, og øver intenst nå om dagen.


Denne gjengen var rå på å spille. Spesielt han helt til høyre, og ikke minst babyen på tromma.



Hulaskjørt, kokosnøtter foran puppene, rumperisting og flammer er stikkordne her. Ikke rart at Polynesiske jenter er verdenskjent for sin skjønnhet både innvendig og utvendig.

Med lukt av vanilje
Jeremy eide også en liten vaniljefarm og fortalte oss at det var det som er hans store "passion". Dermed fikk vi jo så klart lyst til å se en vaniljefarm også. Jeremy viste oss veien til en fin vaniljefarm i "Vanilje dalen". Der var det en eldre fyr som viste oss rundt på gården sin og forklarte med gebrokken fransk-engelsk hvordan de dyrker og lager de søte, svarte stengene. Det tar hele tre år og mye jobb med tørking og damping før de er klare. Så nå om dagen er vi kreative med vanilje. Med stor suksess har vi vanilje i kaffen og i romen. Nam nam.


Denne hyggelige fyren viste oss gladelig rundt i vaniljefarmen sin. Han var opptatt av økologisk dyrking og fortalte oss at det tok tre år å få en ferdig produsert vaniljestang.


Ferdig produsert vanilje klar til eksport til USA og Europa.


I Vaniljedalen på Tahaa var det absolutt nydelig.

Superpopulære Bora Bora
Vi likte oss egentlig godt på Tahaa, men måtte dessverre videre hvis vi skulle rekke å se noe av Bora Bora også før vi forlater Selskapsøyene og Fransk Polynesia. Men Bora Bora har i grunn vært litt skuffende i forhold til de andre stedene vi har vært. Alle de fineste stedene er kapret av hoteller og resorter. Den lille byen var møkkete og det virker som om noen av de lokale er litt lei av turister. Bora Bora har lenge vært fullt utviklet med tanke på sitt potensial som turistmål. Så vi tror nok at det flott å være gjest på hotellene her, men litt vanskeligere er det med båt. Men for all del, de stupbratte fjellene, naturen og havlivet her er vakkert! Og vi innrømmer også at vi ikke har vært rundt hele øya.

Nå gleder vi oss til å få besøk av våre kjære venn Ingri! Hun skal vi møte på Aitutaki om noen dager. Da blir det deilig å ha et slapt tidskjema og bruke god tid der før vi drar videre mot Kongerike Tonga og hvalene der.


Kjell var fornøyd med drinken som Jeremy laget til oss.

Tahiti og bylivet

Seilasen fra Fakarava til Tahiti gikk ufattelig treigt. Uten vind og med et ødelagt eksosanlegg kjørte vi av gårde i en 2,5 knops fart. Vi rakk ikke en gang ut av sundet på Fakarava før sola gikk ned, og mørket var altoppslukende. Sundet er veldig stort, og vi tenkte vi at det ville bli lett. Men da vi var midt i sundet kunne vi høre bølger bryte og bråke rett foran oss. Strømmen ble sterkere og igjen ble vi tatt av disse voldsomme strømbølgene som kastet oss både hit og dit. Heldigvis varte det ikke lenge før vi var ute av det. De neste dagene tuslet vi sakte men sikkert mot Tahiti. Vi fikk faktisk fisk på veien også. En nydelig dorado og en flott wahoo, som er supergod til sushi. Tahiti kunne vi se på lang avstand med sine høye, grønnkledde fjell. Dette lignet mer på Marquesas enn Tuamotosøygruppa som vi nettopp hadde lagt bak oss. 


Dårlig vær ventet oss da vi nærmet oss innseilingen til Tahiti.

Helligdager
Vi gledet oss villt til å få fikset eksosanlegget. Nesten umiddelbart etter å ha fortøyd i en kliss ny marina i Papeete, dro vi ut på jakt etter butikker som kunne ha det vi trengte. Vi ankom på en fredag, men ble fort skuffet da vi så at alle butikkene var stengt. Selvsagt var det helligdag, og vi måtte pent vente til mandag. Det ga oss helgen på å møte igjen "gamle" kjente fra andre langturbåter. Selv om man bare har møtt hverandre et fåtall ganger før, er det som om man har kjent hverandre i lange tider når man plutselig og helt uventet møtes igjen. Det er noe av det vi liker best med langturmiljøet. Mange vennlige og fine folk som man møter på kryss og tvers. Matvognene som var et steinkast fra marinaen ble hyppig besøkt. Her får du tak i all slags mat for en rimelig penge.  


Alle damene går rundt med blomsterkranser i håret eller en blomst bak øret.

Å være i en by igjen
På Tahiti hadde alle ulike prosjekter på gang av en eller annen skala. Dette er øya hvor man fikser ting. Vi syntes det var koselig å være i byen igjen. Papeete er en ryddig og fin by, men utypisk for Stillehavet. Etter å ha seilt i flere måneder var det deilig med alle privilegiene en by og en marina kan gi. Som lett tilgang til alt man trenger, rent vann i mengder og ikke minst en ferskvannsdusj! Men mange blir for komfortable på slike plasser og kommer seg ikke videre. Det hadde vi ingen intensjon om overhode. Så da endelig mandagen kom var vi tidlig på'n for å finne deler til eksosanlegget. Etter mye leting etter de riktige dimensjonene fant vi til slutt det vi trengte. Det ble litt av en grisejobb før vi ble ferdig. Og resultatet ble supert!


Kjell lå klemt bak motoren i lange stunder for å skru alt på plass. Det nye eksosanlegget ble helt supert og uten lekkasjer!


Streik og flotte mennensker
Gassen hadde også blitt tom om bord, og vi begynte å bli lei av wahoosashimi. Men til vår store skuffelse streiket gassfolka. Ingen fikk fyllt gass. Er det mulig, tenkte vi!? Streiken varte og rakk, og vi måtte få fyllt den flaska for å kunne lage mat om bord og komme oss videre. Slitne etter å bære rundt på den dumme gassflaska, stoppet en bil oss. De to karene kunne lite engelsk, men pekte på flaska og sa hopp inn. De kjørte oss til industriområdet der en gjeng streikene folk hadde satt seg utenfor inngangen med plakater, griller og fiskeutstyr. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette var nytteløst. Ingen kom inn på området hvor de digre gasstankene var. Vi var igjen klare til å gi opp, da sjåføren vår tok en runde blandt de streikende. Deretter ringte han til noen og med et stort smil forklarte han oss at han hadde ordnet det. En fyr tok flaska vår og ikke lenge etterpå kom han tilbake med den, helt full denne gangen. Fantastisk! De to mennene hadde akkurat brukt mye av tiden sin på å kjøre oss hit og dit og vi er evig takknemlige for det. Gang på gang på denne turen får vi bekreftet at folka i Stillehavet må være verdens hyggeligste mennesker.

Markedet
På alle ukedager er det liv i den store markedshallen i Papeete, men på søndag flyter det over. Gatene rundt markedshallen blir fyllt med boder som selger alt mulig rart. Stort sett frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk. Men også håndverk som blomsterkranser med deilige dufter, eller smykker laget av skjell og perler. På rekke og rad så vi alle fiskene vi nettopp hadde snorklet sammen med. Revfisk i alle regnbuens farger. Digre tunfiskfileer kunne du også kjøpe. Og selv om folkemengden var stor, var hele atmosfæren der veldig rolig og mild. Skal du til Papeete må du ikke gå glipp av markedet der.


Inne i den store markedshallen var det liv og røre fra kl. 04.00.






Etter en ukes tid med asfalt under beina var vi ivrige etter å komme oss av gårde igjen. Huahine sto på programmet. Etter et døgn med kjøring og testing av eksosanlegget var vi framme i nydelig, turkis lagune med palmer og små hus på alle kanter.
Her skulle vi møte verdens gladeste og gavmilde mann, Paul. Vi skulle også gå en liten topptur med herlig utsikt. Ta på hellige åler med blå øyne skulle vi også gjøre. Men alt dette blir det mer av i den neste bloggoppdateringen! Som vi allerede gleder oss veldig til å dele med alle.


Slenger med et bilde av smykkene vi har laget i det siste med de svarte perlene vi kjøpte på Fakarava.

Tuamotos - de mange atollene


Man ser omtrent ikke inngangen til atollen før man er der. Sterk strøm kan også gjøre det vanskelig å entre en atoll. Men vakkert er det!

Å entre en atoll

Kjell står i masta med haukeblikket sitt. Passasjen inn til Takaroa er grunn og smal. Strømmen er sterk og drar Milla raskt av gårde. Plutselig blir hele det ellers rolige båtlivet veldig adrenalinfylt når vannet begynner å koke av strømbølgene. - Full gass nå, Lise! Roper en litt stressa kaptein fra oven, med lys stemme. - Hardt babor nå. Hardt styrbord nå! Ordrene kommer flyvende ned til Lise, som gjør jobben hun er satt til. Vannet er så klart at vi kan se hver eneste skarpe korallhode og steiner under oss, de virker som kjempetrusseler idet vi seiler over dem. Ekkoloddet gir ingen respons, så vi har hjertet i halsen. Er det dypt nok? Kjell holder seg godt rundt masta idet Milla glir rett over en diger korall. Men Milla flyter fint videre og strømmen tar oss ut på dypere vann igjen. Vannet blir mørkere og vi vet at faren er over. Vi har kommet oss igjennom passet og en stille, ny verden viser seg innenfor atollen.


Kjell tar seg en velfortjent kokosnøtt!


Hva er en atoll da egentlig?

Øygruppa Tuamotos blir ofte kalt "The dangerous archipelago", og vi forstår virkelig hvorfor. Vi kan bare oss tenke oss hvor nervepirrende det må ha vært å komme hit uten kart. Tuamotus består av omtrent 76 atoller i Fransk Polynesia og er den lengste kjeden av atoller i verden.
En atoll er en eller flere koralløyer som helt eller delvis omkranser en lagune. Det må være fra disse øyene begrepet "paradis" stammer fra. Svaiene palmer, hvite strender og tyrkist hav finner man her. Atoller er dannet fra nedsunkne vulkaner som ofte reiser seg flere tusen meter opp fra havbunnen. Over tid har vulkanen sunket og erodert ned til under havflaten, mens de tilhørende korallrevene har fortsatt å vokse i høyden. Det som blir igjen er en sirkelformet øy med en lagune i midten. Men som beskrevet ovenfor, er det ikke alltid lett å entre disse pardislignende atollene. Kartene stemmer ikke alltid, så det er lurt å ha en utkikk. Stort sett er vannet veldig klart, så hvis det er mørke blått er det trygt, lysere blå betyr at det blir grunnere, brunt betyr stopp, snu eller bakk!


På rusletur over et rev. Vi så masse haier på hver side av revet.


Forlatte hjem, og dem som velger å bli

Langt fra alle øyene i Tuamotos er bebodd, og det er heller ikke en åpning i alle atollene. Til vår forundring oppdaget vi at mange av de søte, små husene på Takaro var forlatt. Hus med solcellepanel og fine hager var rett og slett forlatt for godt. Alt er ikke som man skulle tro i paradis skulle det vise seg. Isolasjonen som disse øyene gir, forårsaker at mange flytter når barna blir eldre. Mange av øyene sliter med innavl og få mennesker flytter til atollene. Likevel så vi ikke mye fattigdom på de stedene vi var, og folk virket glade. De svarte perlene har gjort til at de fleste her har nok av penger. Likevel lever de enkle liv med små, fine hus og hager. De menneskene som fortsatt bor her er søte, hyggelige folk. Og veldig aktive. Så fort sola begynnte å gå ned, var det fotball, kampsport, basket, aerobic og jogging rundt om i den lille landsbyen. Religion står sterk på stort sett alle øyene her. Bare i den lille landsbyen på Takaroa var det to kirker. Stadig vekk hørte vi folk øve på kirkesang, som ikke minner noe om de norske salmene. Her er det heftige trommer og sterke stemmer som gjaller gjennom kirken på søndagene.


Hus på land og i vann er forlatt på Takaroa. Vi hørte lignende historier fra de andre øyene.


Den lille byen på Takaroa var søt med imøtekommende mennesker.


Perlenett om er blitt renset for østers.

På jakt etter den svarte perle

Tilbake til perleindustrien som har satt Tuamotos på kartet. Før i tiden fridykket perledykkere ned til 30 meter for å hente opp østersene med de svarte perlene. I dag har de etterspurte perlene gjort at enorme perlefarmer har blitt laget. Vi måtte kjøre sikk-sakk gjennom perlefarmene på Takaroa for å komme til den andre siden. Og så klart fikk vi som mål å se disse berømte perlene. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort på Takaroa. Men vi tok jolla til et av husene som står på påler ute i vannet og forhørte oss rundt. Til slutt fant vi et sted hvor de produserte perler. De var overrasket over besøket, men viste oss gjerne rundt i sin lille perleproduksjon. Det var kult å se hvordan de med forsiktige, men besluttsomme hender åpnet østersen for så å plante et lite korn der inne. Mellom hver østers måtte redskapene skylles nøye, ellers blir det missannelser på perla. Deretter ble de bundet sammen på lange rekker for så å bli hengt ute i vannet. Der blir de i ett til to år før en perle er blitt til. Man vet ikke alltid utfallet av perlene. Noen blir rare og klumpete. De dyreste og mest ettertraktet er de som er helt svarte, perfekt runde, skinner fint og er ca. 16 mm i diameter eller større. Selv om de kalles svarte perler, kommer de i mange fargesjateringer. Dessverre hadde perleproduksjonen falt drastisk på Takaroa på grunn av en sykdom som angrep østersen. Dette var også en av grunnene til at folk flyttet derfra.


Presisjon må til når en liten "før-perle" skal plantes i østersen. Denne dama var dreven.


Omtrent seks personer jobbet på den lille perlefarmen vi snek oss inn på. Denne dama gjorde østersen klar til å entre vannet igjen.


Etter ett eller to år åpnes skjellene. Noen ganger er det perfekte runde perler der, andre ganger er det missformede perler. Smykker blir laget av de aller fleste perlene.

Fakarava og motortrøbbel

Vi skulle ønske vi hadde bedre tid til å utforske flere av atollene. Men vi måtte komme oss videre. Heldigvis hadde vi satt av tid til å besøke en atoll til før vi satte kursen mot Tahiti. Vi hadde en fin seilas til Fakarava, som er en av de største atollene her. Atollen er så diger at man ikke kan se over til den andre siden. Selve passet inn til Fakarava er veldig stort og vi tenkte at det ikke ville bli noe problem å komme inn dit. Da vi nærmet oss inngangen til atollen gikk vi fortere og fortere. Vi skjønte straks at strømmen var sterk innover i lagunen. Vi lå midt i inngangen da vi oppdaget høye, skummende strømbølger litt lenger inn i atollen. Så klart hadde det også blåst opp en del også. Så i frisk vind hoppet vi rett inn i strømbølgekaoset. Vi gikk i 8 knop og ble kastet fram og tilbake. Takk og lov for at strømmen faktisk var inngående. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi var igjennom og strømmen ble borte. Det var fortsatt et lite stykke fram til ankringsplassen, selv om vi var inne i lagunen. Med vinden midt i trynet ble det til at vi presset motoren vår litt for hardt. Eksosanlegget som vi hadde bestemt oss for å bytte på Tahiti uansett, begynnte å lekke værre enn noen gang. Motoren ble varm og girwiren satte seg bom fast. Så den første dagen på Fakarava gikk til å vaske Milla og planlegge nytt eksosanlegg. Slik er vår hverdag om bord. Fra et sekund til det neste har noe gått i stykker. Vi var sjeleglade for at det ikke var girboksen. 


Etter en noe stressende første dag på Fakarava, syntes vi at vi fortjente en øl på deling.


På Fakarava var det mye mer "turistifisert", men fortsatt superhyggelig. Kjell dro på to dykketurer. - De fineste dykka jeg noen gang har vært på, var hans kommentar etterpå. Alle mulige koraller, fisker, haier og mantareys var å se. Snorklinga var også helt fantastisk. På Fakarava fikk vi også kjøpt noen perler fra en lokal forhandler. Så fornøyde med dykking, snorkling og perler kunne vi seile videre til Tahiti med ett par prosjekter i bagasjen.


Kjell kjøpte noen fine perler på Fakarava. Fornøyd med fangsten.


Til slutt legger vi med bilde av tatoveringen til Lise som hun tok på Hiva Oa!

Fatu Hiva og veien videre til Tuamotos

Vi hadde hørt at Fatu Hiva var øya å dra til om man ville oppleve mer av det "opprinnelige Stillehavet". Det er ingen flyplass på øya, og båtene går ikke akkurat regelmessig. Så etter noen finfine dager i den lille bukta på Tahuata, seilte vi ned til Fatu Hiva. Øya hvor Thor Heyerdahl og kona Liv bodde fra 1937-1938. De hadde et ønske om å reise vekk fra sivilisasjonen og leve et mer primitivt liv. Men mange hendelser tvang dem til slutt vekk fra det de ved første øyekast trodde var paradis. Uansett var det her Thor Heyerdahl ble opptatt av utbredelsesmønsteret for polynesisk kultur. Teorien om at folk fra sør-amerika seilte over Stillehavet for så å befolke øyene her, vokste i Heyerdahls tanker. En teori som skulle utfolde seg i tidenes mest vågale og fascinerende langturprosjekt med flåta Kon-tiki.


Ei glad jente på vei til Fatu Hiva


Innseilingen til Hanavave var spektakulær!


En naturlig "Tiki" titter fram


Tikien som vokter over Hanavave.


Vi skulle ha vært der..
Angående vågale langturprosjekter. Seilere flest vil nok si at å seile over Stillehavet i rett sesong og med en riktig utstyrt båt, ikke burde være noe problem. Stort sett har man passatvinden og rolig hav i vente. Men man kan ha uflaks. Som våre venner fra "Nirvana Now". Hva om du treffer en container eller en hval, og begynner å ta inn vann? Eller hva om en bølge treffer helt feil, roret faller av, og du tar inn vann? Hva om du ikke klarer å stoppe lekkasjen? Det siste skjedde nettopp med våre kjære venner fra Kanada om bord "Nirvana Now", som vi skrev om i forrige blogginnlegg, var langt bak oss. Som sagt, kastet vi anker samtidig fra Las Perlas. Planen var å seile over Stillehavet sammen. En av hovedgrunnene til å seile sammen var jo nettopp at vi da kunne hjelpe hverandre om vi skulle havne i havsnød. Som vi skrev i forrige blogginnlegg, seilte "Nirvana Now" veldig tregt og vi hadde ikke tålmodighet til å vente på dem. Det spiser på samvittigheten vår nå. De var fortsatt 1500 nm bak oss da vi var kommet fram. Vi fortsatte å sende den daglige oppdateringen. De sendte oss posisjon, fart og kurs. Vi sendte dem oppmuntrende ord om hvor deilig det ville bli for dem å komme fram. 7. april fikk vi mailen om at en bølge hadde slått i stykker roret deres og de tok inn mye vann. Randy og Dawn ble plukket opp av en amerikansk seilbåt ved navn "Continuum" neste dag. Takk Gud for at de var i nærheten! Vi kan bare vagt forestille oss hvordan det må ha vært å se sitt eget hjem bli slukt av verdens største hav. Det er forferdig trist at turen deres skulle ende slik. Men det viktigste er at de ble plukket opp, og er i god behold.



Byttehandel på høyt nivå
Jomfrubukta eller Hanavave, er en mildt sagt spektakulær bukt å ankre opp i. Enorme, grønnkledde klipper og topper omringer den lille dalen og bukta hvor et lite samfunn lever. Vi forsto nå hvorfor bukta tidligere het penisbukta.. Det var misjonærene som syntes at det var et upassende navn og dermed endret det til Jomfrubukta, fikk vi høre. De fleste båtene vi møtte der hadde kommet dit som første stopp etter stillehavskryssinga, selv om man egentlig skal sjekke inn på Hiva Oa først. Men det er virkelig ingen som ser ut til å bry seg om den slags her. 

Ikke lenge etter at vi hadde satt våre ben på land, ble vi møtt av store smil og et langt  "bonjour", fra alle kanter. Folka her er virkelig søte. Også begynte byttehandlinga som vi jo hadde hørt om. Det tok ikke lang tid før folk begynnte å spørre oss om vi hadde tau, fendere, parfyme, sminke, ryggsekker og så videre. I gjengjeld ville vi få papaya, brødfrukt, pompelmos, lime eller kokosnøtter. Jo, vi kunne vel alltids finne noe om bord å bytte mot litt frukt, svarte vi. På Fatu Hiva er de også kjente for å lage små "Tikier" av tre, stein, bein og skjell. Å kjøpe dem rett fra kilden er mye billigere. Dessuten er det morsomere å bytte enn å bruke penger, syntes vi. Så vi tok et dykk nedi Milla for å fiske fram noe som kunne være verdt å bytte.


Et vanllig hus på Fatu Hiva. Folk her er opptatt av å ha ryddige og pene hager. Over alt bugner det over av frukttrær, urter og blomster.

Hos Christian ble det harde forhandlinger. Han hadde mange ulike "Tikier" til salgs. Stort sett trefigurer. De fleste ville han selge for penger, men da han så alt fiskeutstyret som vi gjerne ville bytte mot, klarte han ikke å la være å tenke seg om. Enden på visa ble at vi fikk to mindre og en diger "Tiki", laget av ibenholt, (hvor i all verden skal vi ha den liksom!?) og masse pompelmos, som er en slags grapefrukt, og masse papaya.


Christian lagde mange fine "Tikier" i tre og stein, og var en tøff forhandler.


Her er noen påbegynte prosjekter hos Christian.

Fornøyde gikk vi videre til Angel, som snakket litt engelsk. Hun ville gjerne ha sminke, klær og litt tau. Så her endte resten av sminka til Lise opp, og et par topper. Av Angel fikk vi masse lime, pompelmos, kokosnøtt og brødfrukt, som kan minne om potet. På dette tidspunktet syntes Kjell at vi hadde i overkant mye frukt og grønt til bare to personer. Men Lise var i slaget og synes at vi trengte bananer også. Så vi ble sendt av gårde til en liten, gammel dame som det virket som ikke en gang snakket fransk, men bare det lokale språket med masse vokaler. Bananer hadde hun i lange baner. Hun lesset oppi en haug i posen vår, sammen med mer lime og noen urter. Hun ville ikke ha noe i gjengjeld heller. - Men hva med pompelmos, spurte hun. Det vil dere vel ha? - Nei takk, tror vi har nok pompelmos nå. Men tusen takk igjen!


Kjell var litt lei av fruktbyttinga. Lise syntes fangsten var super!


Limetre


Etter å ha gått oss vill et par ganger, fant vi endelig denne fossen og tok oss et velfortjent ferskvannsbad!


"Fossen" lå ca. to timer fra Hanavana inn i jungelen. En fin tur i fin natur!

Seilasen til Tuamotos
Med båten full av frukt og trefigurer, gjorde vi oss klare til å seile til øygruppa Tuamotos. Der alle atollene er. Kursen ble lagt til Takaroa, og et helt annerledes type landskap ventet oss. Det høyeste punktet på disse øyene er gjerne ikke høyere enn en palme. Ikke rart at mange skip har gått på grunn her. Det var her, på atollen Raroia, at Thor Heyerdahl og mannskapet hans landet med Kon-tiki på et rev. Vi hadde hørt at seilasen på omtrent fire døgn kunne by på dårlig vær. Heftige squalls kan fare over disse traktene. Spesielt i år som det er en moderat El Nino. Så vi tok våre forhåndsregler, og seilte av gårde med fulle rev i seilene selv om værmeldingene så perfekte ut. Det blåste kuling det første døgnet, men så døde vinden nesten helt. Vi duppet av gårde i tre knop og vi slapp heldigvis å oppleve dårlig vær. Etter fire dager så vi palmene svaie i horisonten. Vi var spente på å seile inn til vår første atoll! Mer om de runde, rare atollene, perlefarmer, hai og farlig trange pass skal vi skrive om i neste blogginnlegg!


Kjell og en Her "Tiki" har blitt gode samtalepartnere den siste tiden.

Løp og kjøp, billig langturseiler til salgs
Forresten er Milla nå lagt ut for salg på Finn.no. Dette var hele tiden planen da vi bestemte oss for å seile til Stillehavet. Til høsten må vi hjem til skole og jobb. Håpet vårt er å selge vårt flotte, lille hjem til noen andre som kan ha glede av henne. Enten de velger å seile henne i Stillehavet eller videre, så syntes vi at Stillehavet er et perfekt utgangspunkt for begynnelsen av nye eventyr. Milla er en ekstrem billig langturbåt med masse utstyr, hvor alt fungerer. Det blir trist å forlate Milla som har vært hjemmet vårt i fem år, men forhåpentligvis får vi noen måneder til om bord. Og forhåpentligvis selger vi henne til noen som vil ta vare på henne.

Marquesas - Hiva Oa

Vi ble en uke på Hiva Oa, i bukta ved Atuona. Det var fint å treffe folk igjen, få vasket skuta både innvendig og utvendig, og ikke minst, sjekke ut den skjønne naturen og kulturen Hiva Oa har å by på. Over alt møtte vi smilene fjes. Søte damer med blomster i håret og menn med karakteriske marquesastatoveringer. Vi oppdaget også at det var helt vanlig å haike her. Så det var aldri noe problem å komme seg rundt på øya. Men selv om Lise har tatt et lynkurs i fransk, ble kommunikasjonen heller begrenset. Men kroppsspråk skaper mye latter og litt forståelse blant alle. Vi møtte også noen som snakket engelsk. Vårt inntrykk av befolkningen på Marquesasøyene er at de er vennlige, imøtekommende og nysgjerrige. De liker å ha det fint rundt seg, og alle hager bugner over av frukttrær og søte hus.



Nesten som rabarbaren hjemme..


Selve ankringsplassen ved Atuona er kjent for å være hjemsøkt av svell og det er heller ikke klart vann der, selv om bukta ligger fint til i naturskjønne omgivelser. Innenfor moloen ligger man ankret opp med et akteranker i tillegg, for å treffe svellet med en bedre retning. Dumme som vi er, har vi glemt vårt ekstra anker hjemme.! Derfor måtte vi ligge utenfor moloen, hvor det var ganske mye svell. Da var det kjekt å bli bedt på middag hos stabile katamarankamerater eller andre båter innenfor moloen. Å sjekke inn her var en drøm i forhold til det forferdelige byråkratiet vi hadde lagt bak oss i Panama. Og helt gratis!


En glad gjeng feirer at vi er fremme om bord hos "Love sail" som vi møtte halvveis over dammen.


Elisabeth og Mark er et fantastisk søtt par fra England om bord "Love sail". Med seg over Stillehavet hadde de datteren Lucy og svigersønnen Craig.


Svigermor og svigersønn om bord på "Love sail". Craig og kona Lucy bor i Australia. Hvem vet, kanskje møtes vi igjen der.

Marquesasøyene er en del av Fransk Polynesia med Tahiti som hovedstad. Da oppdagerne kom tilbake til Europa for å beskrive Polynesia, hørtes det ut som paradis på jord. Det kan vi godt forstå nå som vi er her. Øyene har mye å by på i dag også. I følge boka "Den store reiseguiden", kom sannsynligvis polynesierne til dagens Fransk Polynesia et par hundre år før vår tidsregning. De første europerne kom hit på midten av 1700-tallet. Sjøfarere kom til disse avsidesliggende øyene og etter dem misjonærene. Ingen av dem viste de noe særlig respekt for skikk og bruk. I 1842 hadde franskmennene sikret seg herredømme over øyene. Hiva Oa var en av de letteste øyene å kristne. En av grunnene til at Hiva Oa var lett å kriste, kan ha vært at folk rett og slett var lei av kanibalisme. Men misjonærene hadde lite til overs for den eldgamle kulturen som var å finne på disse øyene, og mange "Tikier" og andre gudestatuer ble ødelagt. Nå i senere tid er det blitt gjort mange spennende arkeologiske funn på Hiva Oa. De karakteriske "Tikiene" blir fortsatt gravd frem. Vi tok en tur for å se på noen helleristninger. Det er ganske spennende å tenke på at det folk skapte her for flere tusen år siden, fremdeles er å betrakte og beundre for oss i dag. Hva kommer folk til å se av vår tilstedeværelse på jorda om 2000 år? Kanskje de graver fram noe plastik.. Neppe like spennende.

Etter en fin tur rett inn i jungelen fant vi disse helleristningene.





Atuona


Vi hadde fått nyss om at en gruppe mantarays var å finne rundt en odde. Dermed dro vi ut på tur med jolla en dag. Og ganske riktig, plutselig kokte vannet rundt oss av de digre svarte og hvite rokkene. Lise ble helt i ekstase, og i frykt for at mantaene skulle rømme, hoppet hun uti med snorkel for å få noen svømmetak med kjempene. Men de dro ikke sin vei. De virket helt upåvirket av å få besøk. De kom helt nærme oss, og så ut som digre fugler med et enormt vingespenn. En absolutt helt fantastisk opplevelse var det å svømme sammen med disse majestetene! 




Etter en uke på den veldig gyngete ankringsplassen ved Atuona, var vi fristet til å seile til den nærmeste øya hvor det var spådd å være stille og fint. Det tok ikke mer enn en times tid før vi lå i drømmebukta, Hanamoenoa. Og på veien hadde vi besøk av flere mantarays og delfiner. Bukta med alle vokalene var helt nydelig med en strand, palmer, krystallklart og stille vann.


En fornøyd kaptein.

Endelig fikk vi sove uavbrutt en hel natt! I den lille bukta bodde det bare en fyr, Steven. Han var en hyggelig snåling som ba oss på kaffe. Da vi var der fikk han besøk av noen kompiser som hadde med fisk til han. Steven bodde der helt alene og var fornøyd med det enkle livet sitt der. Han dyrket frukt og hadde nok av kokosnøtter. Han jakta også på villsvin og geiter som løp rundt på den lille øya. Om morgenen kom mantarays inn i bukta, og enda en gang fikk vi svømme med de flotte skapningene.

Steven lager i stand litt fisk på stranden sin.

Villsvinkunst

Denne flotte fyren fortalte oss at han var halvt Maori og halv Marquesisk. Derfor hadde han begge type tatoveringer på kroppen. Det er mange som mener at selve tatoveringskunsten kommer fra Marquesas. De karakteristiske tatoveringene er å finne på omtrent alle folka på disse øyene. Visstnok er det et helt system som sier hva tegnene betyr også i forhold til hvor på kroppen man har det. Flotte er de i hvert fall, og Lise klarte ikke å motstå fristelsen. Helt på frihånd fra denne tatovøren, fikk hun en marquesisk havhest på kroppen. Bilde kommer senere.



Vi ble i den lille bukta i noen dager, før vi seilte videre til Fatu Hiva. Øya som for alvor ble plassert på kartet etter at Thor Heyerdahl og kona Liv bodde der på 1930- tallet. Men Fatu Hiva tilhører neste blogginnlegg. Penisbukta, fossefall, byttehandel på høyt nivå og alt for mye pompelmos hører til i neste kapittel.

Slenger med et bilde som vi fikk fra "Love sail", tatt ca midt på Stillehavet.

Bilder fra Las Perlas

Her er noen bilder fra dagene på Las Perlas hvor vi koste oss sammen med Draumen hvor Jon Markus, Trond og Jor er ombord. Las Perlas er en øygruppe som ligger ca 40 nm fra Panama City. Det bor noen få mennesker der, og det er veldig idyllisk.



Panama City - lenge til vi ser en storby igjen.

 

Draumen på tur

 

 

 

Tron kjører surfebrett

 

 

Draumen i sola

 

Ca 100 år gammel strandet u-båt

 

Draumen og Milla

 

 

 

Haalo?

 

 

Mønster i sanda

 

Gangsterkids

 

Lokal pøbel 1

 

Lokal pøbel 2

 

Fiskelykke

 

 

Apefest

 

 

Ape-Jor

 

Øl i solnedgang

 

 

Trond i U-båten

 


Lokale folk i en fiskelandsby

STILLEhavet

På Las Perlas utenfor Panama seilte vi rundt og koste oss sammen med Draumen i ca en uke. Det var deilige dager med bading, fisking, drikking og grilling på stranda. Takk for en koselig uke, Draumen! Håper dere får det supert på Påskeøya, og vi gleder oss til å se dere igjen på Tahiti!

 

 


32 dager og 12 timer tok det å seile fra Las Perlas til Hiva Oa. Vi visste at det var en fare for at det kunne være litt spesielle værforhold i år pga lette El Nino forhold, men værmeldingen så perfekt ut, og vi satte avsted sammen med Draumen, Nirvana Now, Journey og Blue Pelican. De første dagene blåste det godt og vi holdt god fart. De andre havnet litt bak og vi ventet på dem til å begynne med, men så gadd vi ikke det mer. 

 

 

Vi fikk en god, stor tunfisk og en dorado, men så var det slutt på fisken for en stund. Vinden ble også borte, og vi lastet ned en ny værmelding hvor vi kunne se at om vi skulle få vind i seilene igjen var det bare å starte motoren og gi gass. Det var litt kjedelig å starte turen med å brenne diesel, men vi var enige om at å ligge å drive kunne vi ikke orke. Så etter fire dager eller noe med kjøring fikk vi litt vind igjen. MOTVIND?! Hæ? Det skulle da ikke være mulig, her er det noe El Nino tøys!! Motvind og øsregn ett par dager, og så klarnet det opp igjen og ble vindstille. Igang med motoren og kjøre i vei. Dagsdistansene ble dårlige og stemningen var ganske laber. Men da laget vi ofte litt Irish Coffee på Milla-vis (Instant coffee, melkepulver, brunt sukker og whiskey) og spiste litt sjokolade så var stemningen god igjen. Det ble mange dager hvor det blåste litt på dagen så vi fikk seilet, men på natta var det motor som gjaldt. Ingen fisk heller.

 




Dagene var skikkelig varme, og det ble mange skyllebøtter i hodet for å kjøle seg ned litt. Hver dag snakket vi med Nirvana Now via mail, og skjønte at de desverre ikke hadde nok diesel til å kjøre så mye, og ble hengende langt etter. I skrivende stund har de fortsatt 1300 nm igjen stakkars. Men vi snakker fortsatt med dem og de sier at de gleder seg til å komme i land, men har det fint.

 



Halvveis over dammen knærta vi en flaske sjampanje og stemningen ombord var upåklagelig. Vi hadde innsett at det nok ikke ble noe særlig passatvind på oss og at det kom til å ta lenger tid enn planlagt. Det var bare å innfinne seg med dette og ta dagene som de kom. Fikk også høre at en voldsom syklon hadde gått fra Solomon øyene til Vanuatu og vi krysset fingrene for at vi skulle slippe å deale med noe sånt. 

 



En natt fikk vi plutselig se noen lys som viste seg å være lanternene til katamaranen Love Sail på 48 fot med fire hyggelige folk ombord. Dagen etter hadde vi en lang samtale på VHF'en og det var herlig å oppdage at vi hadde tatt igjen en regatta med 12 båter som går rundt jorda. Vi fulgte regattaen resten av veien og ble kjent med flere av båtene som duppet uti der. Hvem skulle tro at Stillehavet skulle bli så sosialt? Nå har vi det veldig hyggelig med alle sammen her på Hiva Oa. 

 

 

Ett par dager etter at vi hadde kommet halvveis over syntes vi at båten begynte å gå veldig tregt, så vi satte GoPro'en på en stang og tok en kikk under båten. Den var grodd noe helt vanvittig! Full av sjøpølser og drit! Så vi bestemte oss for at ble det stille en dag skulle Kjell skrubbe og Lise være haivakt. Dagen etter var det helt rolig, og Kjell hoppet uti. Etter ett par minutter kom han opp igjen fly forbanna etter å ha brent seg på hånda av et portugisisk krigsskip. Han fikk ett par sokker av Lise til å ha på henda, for hansker hadde vi ikke. Ut igjen og etter en times tid begynte det å ligne noe. Båten gikk nå så mye fortere i vannet at det ble vanskelig å holde følge og skrubbe. Siste turen under båten viklet en tråd fra et portugisisk krigsskip seg rundt nakken på Kjell så han klikka i vinkel og kasta svømmeføtter, sokker og maske om bord før han hoppet rundt som en gal gorilla og brølte mange stygge ord om stillehavet. Etterpå ble det Irish Coffee og sjokolade-reparasjon. Heldigvis hjalp skrubbinga skikkelig på farta, vi gikk 1,7 knop fortere med en gang! Men makan til groe har vi aldri opplevd før. Det var flaks at Kjell skrubba båten da det var stille, for dagen etter kom vinden for å bli. Vi gjorde bedre fart igjen og stemninga var på topp. - - Nå er det bare en uke til vi er framme, oppmuntret vi hverandre. Når man seiler i så mange dager blir det til slutt vanskelig å skille dagene fra hverandre. Alt går i en dur hvor store deler av dagen går til å prøve å sove, spise, lese og spille yatzy eller quiz. 

 




Da vi nærmer oss land, forsto vi at vi kom til å ankomme Hiva Oa på natta. Men månen var full og med det fine været vi hadde hatt den siste tida, tenkte vi at det nok skulle gå greit. Men i det samme vi fikk øye på land på kvelden, gjorde mørke skyer sin fremtreden. Så ett lynnedslag, så enda et. Det var ingen vei utenom. Etter 32 dager med så rolig vær, så det ut til å bli litt av en finale på reisen vår over Stillehavet. Båten "Om" som lå litt bak oss, kalte oss på VHF'en for å advare oss om det dårlige været som var på vei. Like etter braket det løs, og vi hadde ikke noe annet valg enn å snu og seile vekk fra land igjen til været ga seg! Det er utrolig uhyggelig å være i en båt med en høy mast når det lyner og tordner rundt en, skal vi love dere. Men heldigvis roet det seg igjen og vi satt kursen mot den lille bukta ved Atuona. Like før vi var fremme ble den månelyse natta borte, det var rett og slett måneformørkelse på gang. Utålmodige som vi var, fikk vi likevel ankret opp. Selv om vi ikke så stort. Det ble ikke mye søvn før sola var oppe og en fantastisk skue åpenbarte seg for oss. Et virkelig dramatisk landskap med stupbratte fjell og klipper dekt av et frodig grønt teppe. Deilig var det å endelig hvile øyene på noe grønt og frodig etter kun å ha sett blått og grått i alle tenkelige nyanser den siste måneden. Så ble sjampanjen poppet med selskap fra de andre båtene vi hadde blitt kjent med midt ute på havet. Nå er vi endelig i Stillehavet!

Fiskeresultat: 1 Sailfish (ca 1,5m lang), 2 Store tunfisk (ca 11 kg), 5 små tunfisk (Tipper 2 kg), 1 Dorado (ca 3 kg) Ikke så veldig bra, men det ble da ihvertfall noe.

 

 

 

 



E-post adresse før stilehavskrysset

Vi er fortsatt på Las Perlas og venter på at noen "thunderstorms" skal flytte litt på seg så vi får dratt videre. Vi skal seile sammen med noen andre båter som bruker e-post som kommunikasjonsmiddel, og har derfor laget en selv også. Adressen er milla@mailasail.com. Koselig å få noen meldinger underveis, så send i vei :-) Bare ikke send filer eller bilder, det tar koster for mye å laste ned. Klemmer fra oss ombord på Milla!

Endelig gjennom nåløyet som skiller Det Karibiske hav og Stillehavet!

Panamakanalen



Som alltid var Kjell ganske urolig og spent, mens Lise var noe mer avslappet og naiv da vi skulle entre Panamakanalen. Kom motoren til å holde? Det koster omtrent 8000 kroner å dra gjennom kanalen, men kostnaden kan komme opp til 40.000 kroner hvis man driter seg skikkelig ut. For å entre kanalen må man i tillegg til kapteinen, ha fire line-handlers og en advisor om bord. Og man må leie tau, og bildekk som fungerer som fendere. Line-handlerne våre var fra den norske båten "Draumen". Jon Makus, Trond og Jor var glade for å hjelpe til de to dagene det tar å sluses gjennom kanalen. Kanalen hvor over 30 tusen liv har gått tapt i forsøket på bygge den ferdig. Kanalens historie er i grunn ganske grusom. USA hadde kontrollen over kanalen helt frem til 1999. Da overtok Panama all drift rundt kanalen, og de elsker byråkrati. Papirarbeid og stempler er det beste de vet. Og de legger lite skjul på at de misliker amerikanere, eller gringos. Det gjelder oss også, selv om vi aldri har vært i USA en gang. De ser alltid skeptisk på oss når vi viser frem det lille plastkortet som sier at båten er registrert i småbåtregisteret. De vil alltid ha mer papirer. 

 


Jor, Jon Markus og Trond klare for kanaltur

Uansett, da vi nærmet oss første sluse, kom advisoren vår Frank om bord. En hyggelig fyr med mange gode krokodillehistorier. Dagen etter fikk også vi øye på noen av krokodillene som lever i Gatun lake. Før vi entra slusa ble vi koblet sammen med en katamaran og en annen seilbåt. Katamaranen lå i midten og vi fikk bekjed om å ikke gjøre noen ting. Advisoren syntes kryssholtene våre var for skrøplige, så katamaranen fikk alle linene. Amerikanerne om bord på katamaranen hadde knapt sett et tau før og kløna det såpass til at gutta fra "Draumen" assisterte dem gjennom det hele. Det nytter ikke å ta bilder når linene skal dras inn. Slik vinglet vi oss greit igjennom de første slusene. 


Amerikanerne trengte noen norske muskler for å holde igjen

 


Krise i motorrommet!  (Foto: Trond Arnestad Mønness)

 


Lise er alltid like blid!

Kvelden kom og vi hadde en søvnløs natt på Gatun lake før en ny advisor var på plass morgenen etter. Vi skulle helst holde mellom fem - seks knop gjennom innsjøen før de siste slusene ville føre oss til Stillehavet. Det ville ta omtrent fem timer å komme til de siste slusene. Milla var tung og vår 40 år gamle, stakkars 7,5 hesters Yanmar ga alt den hadde. Plutselig hopper Kjell nedi motorrommet. Svetten og banneorda flyr om hverandre. Dieselfilteret lekker, og Kjell vil nødig stoppe motoren for å fikse det. Han tenker på de 40.000 kronene vi ikke har. Men han er en handlekraftig fyr og nøler ikke lenge. Lekkasjen blir tettet og Kjell lettet. Faren er over. I de siste slusene ned til Stillehavet går vi for samme prosedyre som dagen før. Katamaranen i midten, med en seilbåt på hver side. Slusen nedover er mer lettvindt og før vi vet ordet av det befinner vi oss i Stillehavet. Vi er alle enige om at turen gjennom kanalen har vært akkurat passe spennende. Så er det bare å ta seg et velfortjent bad og åpne flaska med sprudlevin. Nå er det ingen vei tilbake.


Siste sluse!!  (Foto: Trond Arnestad Mønness)

 


Endelig i Stillehavet! (Foto: Trond Arnestad Mønness)

 

Forberedelser til Stillehavet

Tiden her i La Playita har blitt brukt på å forberede båten så godt vi klarer for å seile over verdens største hav. Det har også blitt en del hyggelige kvelder med gutta fra "Draumen". De skal forøvrig til Påskeøya. Så vi heier på dem og gleder oss til å høre mer om hvordan turen deres har vært. Her er litt av det vi har gjort til nå: 

Legge om dieseltilførsel, service vannpumpe, bytte startbatteri, smøre vinsjer, sjekke vant, fikse diverse lekkasjer, sjekke eksosen, service flåte, fikse kryssholt, sjekke gassopplegg, proviantere og masse småting. 


Lister med ting som må gjøres

Det viste seg også at det skulle være karneval i Panama City, så vi tok turen dit via den nye, flotte metroen, for å se hvordan det blir feiret. Helt siden tidlig 1900 - tallet har den store festen blitt feiret her i Panama. Karnevalet begynner fire dager før askeonsdag, hvor en dronning fra hver provins blir kåret. Butikkene har som regel stengt og gater blir fylt med liv og røre, dans og musikk. Hver dag har de en stor parade hvor de glamorøse dronningene står på digre, pyntede flåter og vinker og danser til publikum. Fargerike masker og kostymer er å se over alt i paraden. Karnevalen i Panama går for å være det tryggeste karnevalet å være på. Sikkerheten var stor, og det var gratis å bli med. Etter paraden var det flere band som spilte på ulike scener. Salsa og reaggie var å høre over alt, og folkefesten var total. 

 

 (Foto: Trond Arnestad Mønness)


 (Foto: Trond Arnestad Mønness)


 (Foto: Trond Arnestad Mønness)

Nå som vi er ferdig med forberedelsene skal vi seile ut til Las Perlas øyene. En øygruppe som ligger knappe 40 nautiske mil herfra og som utgjør et hyggelig stopp før den lange overfarten. Denne gangen skal vi ikke ha mannskap med oss. Det blir den lengste seilasen vi noen gang har gjort sammen. Vi regner med å bruke mellom 28 - 35 dager før vi kan gå i land på Marquesas. Galapagos må vi dessverre seile forbi, det blir for dyrt for oss å sjekke inn der. Men fy søren som vi gleder oss til å komme til de fjerntliggende Stillehavsøyene. 

Ønsk oss lykke til på vår lengste seilas hittil, så lover vi alle dere der hjemme å være forsiktige. 

Ship O'hoi fra Kjell og Lise om bord i Milla

San Blas og Panama

Magiske San Blas

 

Med marinalivet opp i halsen, var det deilig å slippe tampene og sette kursen mot San Blas! Vi angret bittert på at vi ikke hadde investert i en avfukter før vi lot båten stå på land i Panama i ni måneder. Det var en megabommert, men etter mye jobbing gikk det ihvertfall bra. Øygruppa vi skulle til, ligger drøyt 80 nautiske mil fra Colon, så vi tok det som en nattseilas. Vi var forberedt på at det skulle være motvind og stampesjø hele veien, men ble likevel litt overrasket over hvor lite vi tålte. Sjøsyken kom snikende. Og da en av dieselkannene som var stuet i salongen fikk en rift i seg og ti liter diesel fløyt rundt, ble vi i hvert fall uggene. 

 



Små grønne flekker i horisonten møtte oss om morgenen, San Blas øyene er frodige og bugner nesten over av palmer. Vi så kun små bambushytter på noen av øyene. Her bor Kunaindanerne. Et av verdens laveste folkeslag. Kunaindianerne er også et folkeslag som har et høyt antall albinoer. Kunaene bor og lever et primitivt liv på de små øyene. Vi fikk dessverre ikke vært der mer enn noen dager, og fikk bare sett de ytterste øyene. Barna på den lille øya vi hadde ankret opp ved, var ivrige etter en jolletur, og gjengen installerte seg kjapt om bord. Foreldrene synes det var helt topp å få en pause. De vi møtte på den lille øya var vennlige og fine folk. Naturen var helt spektakulær med hvite sandstrender, palmer og bananplanter over alt. Det var en deilig ferietur før vi retunerte til Shelter Bay Marina og pengesluket Panamakanalen.


Kunababy

 

Her er gjengen som ble med på båttur

 

Hun forreste syntes det var best å holde seg skikkelig fast.

 

Panamakanalen

Mye reparasjoner på alt mulig var det som møtte oss.

 

Bussjåførene i Panama er evig russ!

 

Jose er en hyggelig fyr som jobber med båt.

Flere vi snakket med i marinaen fortalte oss at det var helt greit å ordne alt man må for å reise gjennom Panamakanalen, uten agent. Bare en agent kan koste mellom 250 - 600 dollar. Så nå har vi ordnet alt uten agent. Fylt ut en haug av papirer, blitt målt, vært i banken og er klare for Panamakanalen! Det var ikke så ille som vi først trodde. Det som var vanskelig i Colon, var å sjekke inn i landet. Sjuende februar skal vi igjennom kanalen som skiller Det karibiske hav og Stillehavet, det blir digg. Det tar omtrent to dager å komme seg igjennom, og man må ha en kaptein, en "advisor" og fire line-handlers om bord. Det er jo latterlig mange folk, men slik er det bare. Heldigvis ligger den norske båten Draumen på andre siden. De er tre unge karer som vil hjelpe oss igjennom som line-handlers. Nå håper vi bare at motoren orker å holde farta oppe hele veien.

 

Kunatruse!

 

 

 

Lise kjøpte et par hummer, det var god middag!

 



Og Kjell må slanke seg.

Reddet i siste liten

Vi har nå vært i Shelter Bay Marina i en uke. Først nå har vi tid til litt overskuddarbeid, som å skrive blogg. Den siste uka har gått til å redde vår kjære Milla. Og det har vi endelig klart!



Vi kom fram til marinaen i fuktige, varme Panama tidlig på morgenen. Og var glade for at vi hadde booket hotellrom for de første tre dagene da vi så båten vår. Vi klarte ikke å vente selv om vi var slitne etter en lang reise, vi måtte se båten. En stinkbombe slo i mot oss idet vi åpnet lukene å tittet forsiktig inn mens vi holdt oss for munnen. Mugg, sopp, råte, rust og edderkopper var det eneste vi kunne se. Hvor var det lille, rene hjemmet vårt blitt av? Ingen av oss sa noe, men begge tenkte det samme. "Skal vi glemme hele dritten, og ta første fly hjem!?" Ja det var fristende å snu i døra. Denne gangen har vi faktisk et hjem å komme tilbake til også, vi har jo akkurat kjøpt oss et hus. Men det var vel aldri et alternativ. Så vi satte i gang med å vaske og finne ut av hva som var ødelagt. I begynnelsen så det virkelig ille ut. Alt av metall hadde rusta, så vi var redde for tilstanden til elektronikken om bord. Motoren var en stor rusthaug, girspaken og gassen satt bom fast og antenna til satellittelefonen hadde sprengt. Det manglet ikke på arbeidsoppgaver, men heller ikke på pågangsmot. Her var det bare å sette i gang. Likevel var det faktisk så ille at vi måtte se nøye over utgiftene, og om det i det hele tatt var mulig å seile over Stillehavet. Selv om mange seilere belager seg på flaks, er vi nok mer av den realistiske typen. Det var utrolig kjipt å tenke på at drømmen om Stillehavet var i ferd med å bli knust. Spesielt nå som vi er ved selve bindeleddet mellom det Karibiske hav og Stillehavet. Vi er så nærme. Men sikkerheten kommer først, man seiler ikke over Stillehavet hvis ikke båten er klar for det. Etter reparasjoner og testing har vi blitt enige om at vi vil fortsette ferden over Stillehavet. Været ser også bra ut!   



Vi møtte igjen Jan Kåre, en annen norsk seiler, som hadde erfart det samme med båten sin en gang. Han sa at det ofte ser verre ut enn det egentlig er, og ga oss flere gode ord på veien mot målet. Forresten driver han charter her mellom Panama og de nydelige San Blas Øyene. Så hvis man er lur og vil dra på en fin seileferie uten egen båt, burde www.blackdragonfly.com sjekkes ut. Den unge sørlendingen har seilt i disse farvann de siste fire årene og er en skikkelig bra fyr.



En uke etter sjokket, kan vi endelig ta oss en liten pause. Tre liter klor, to liter diverse vaskemidler, utallige skurekluter, fire flasker WD40 og en del svette og tårer senere, er vi endelig på vannet igjen! Men det var like før hele båten ble vraka da den skulle sjøsettes i dag. De idiotene av noen marinafolk beklaget seg ikke heller. Det som skjedde var at liften som skulle kjøre under Milla, klarte å kjøre på støttene som holdt Milla oppe, så hele båten holdt på å tippe. Det var bare flaks at det gikk bra. Han som sto under båten fikk en støtte på plass akkurat i tide. Han så litt engstelig ut når det skjedde, men så gjorde de ikke noe særlig mer ut av det. Men hjertet til Lise gikk i full galopp, og Kjell ble enda rødere i ansiktet. Som sagt kom det aldri noen beklagelse, de påstod faktisk at det hele var vår feil. Båten var nemlig for liten for liften deres. Det måtte vi forstå.



Det er en deilig følelse å ha båten i vannet igjen. I løpet av den lille tiden vi har vært her, har vi møtt mange hyggelige folk. Mange bor i båtene som står på land. Noen har vært her i flere måneder, ingen liker marinaen noe særlig, mest av alt på grunn av prisen. Det koster ekstra å bo i båten på land. Naboen vår Jose har et stort båt-prosjekt på gang. Han snakker alltid lenge med oss, selv om vi ikke forstår stort spansk. Samtidig er det utrolig hvor mye man forstår med kroppsspråket til hjelp. Mye av tingene vi ville kaste, overtok Jose med et stort smil og en trillende latter. Vi møtte også en amerikaner som hadde bodd i båten sin i 43 år. Sid het han, og med glimt i øyet og en real bart, fortalte han oss at han nå var på kone nummer tre. I en gammel stålbåt bodde noen unge spanjoler som gjorde en stor jobb med mye sveising. De hadde vært her en stund, men drømte om å seile ut i Stillehavet. 

Det er fremdeles mye å gjøre, men det verste er over. Nå er planen å teste ut båten med en liten seilas til San Blas øyene, ca. 80 nautiske mil herfra. Det skal bli deilig å forlate marinalivet. Vi satser på å komme gjennom kanalen i slutten av januar eller begynnelsen av februar. 

Snart klare, skal bare...

Et halvt år har gått siden vi forlot seilbåten vår, Milla, i Panama. Hun har stått på land, mens vi har vært hjemme på Nøtterøy og jobbet. Nå har vi spart opp penger og er klare for ny tur! Denne bloggen lagde vi for første gang i 2011, og nå fortsetter vi å holde alle som er interesserte, oppdaterte på alt rart og hverdagslig som skjer om bord i en liten seilbåt på langtur rundt om på jordkloden vår. Hvor lenge vi skal være borte, vet vi heller ikke.




Da vi kom hjem i mai tok det ikke lang tid før vi kjøpte oss et hus! Huset ble kjapt fylt med hyggelige leieboere, og vips bodde vi i kollektiv. Derfor har vi en litt rar følelse i magen når vi nå skal forlate huset vårt. Men Milla har vært hjemmet vårt i fire fantastiske år, så det blir nok en hyggelig gjenforening.
Flyet vårt går om noen få timer, og det er mye vi er spente på når vi ankommer "Shelter Bay marina" i Panama. Er alt greit med båten og utstyret om bord?!




Planen vår videre har alltid vært Stillehavet. Men mye snakk om værfenomenet El Niño har uroet oss litt. På nettet kan man lese en hel del om fenomenet. Temperaturene i Stillehavet har aldri vært målt høyere enn nå, noe som indikerer på at det blir El Niño denne sesongen. El Niño forekommer hvert 3. - 7. år, og snur havstrømmene og passatvinden, som man er glade for å ha med seg på en slik tur. Til vanlig kan man ha opp til to knops medstrøm og vinden er med deg. Hvis dette snur, kan man regne med å bruke ganske mye lengre tid over verdens største hav. I Panama møter vi mange andre seilere, så vi er spente på hva de har å si om saken. En ting er sikkert, vi seiler ikke over hvis været er i mot oss. Da blir det en annen tur som vi kommer tilbake til hvis det skjer. Men for all del håper vi å komme gjennom Panamakanalen, seile til Galapagos og videre over til Fransk Polinesiske øyer. Målet vårt er de mindre besøkte øyene i Stillehavet.




Så følg med oss videre på ferden, nå er vi endelig i gang igjen!

Nokart Brynildsen, øyhopping i Karibien 2014

 

 



Nokart er enda en energibunt vi var så heldige å få besøk av i Karibien. Han hoppet på i en havn på Antigua og seilte med oss helt til St. Martin. Han er Lises fetter og Kjells kollega, og han bor på Nøtterøy. Om morgenen hørte vi ofte et plask og «I love my life» fra den livsglade fyren i vannet. Selv om han kommer fra en seileglad familie har han alltid blitt fort sjøsyk. Men det ble han utrolig nok ikke på øyhopping i Karibien. Nokart elsker å danse, men kan også slappe av med en spennende bok. Han krever ikke mye og er fornøyd med varmt vær og vann å plaske i. Ser han et fort skal han dit med en gang. Han er et arbeidsjern og vi håper han tar ferien til oss neste gang også. Det er ikke den ting den fyren ikke kan gjøre i en traktor eller gravemaskin. Neste gang håper vi kjærsten Liv også blir med på tur.       

Ingvil Bryplass, øyhopping i Karibien 2012

 



Energibunten med det store smilet dukket plutselig opp i hjertet av Karibien og ble med oss på øyhopping i en måned. Fra St. Lucia til Dominica. Hun trives best i naturskjønne omgivelser og dermed var Dominica det perfekte sted. Turer langs fossefall og regnskog, og bading hver morgen ble til hverdag for oss. Til vanlig er Ingvil mest i lufta egentlig, hun elsker nemlig å hoppe fallskjerm. Tjømejenta synes nok seilinga ble noe enkel da Kjell og Lise har så innarbeidede rutiner for å sette seil at de fort glemmer å inkludere folk i den biten. Karnevalet er heller ikke noe vi glemmer med det første. Dansing i tre dager i strekk tok på selv for den sprekeste Ingvil. Hjemme i Norge i vår flotte skjærgård prøver vi ofte å få til dykketurer, båtturer eller bare slappe av på svaberget, helst på Tjøme. Plutselig dukker hun opp igjen neste gang vi drar på tur.

Kjell Rune Andersen, mannskap over Atlanteren 2011

 

 




Går under navnet Papa fordi han var den eneste på Atlanterhavskryssinga som begynte å bli grå i luggen, og definitivt trengte briller, og fordi kapteinen også heter Kjell da. Joda, Papa har fiskedilla og er glad i å lage mat. Men en gang ble fiskekakene litt vell salte. «Den er litt dum den der saltbøssa, du må klemme litt på den» sier Papa. Han var den eneste som ikke så alt saltet som rant fint ned i maten. Uten noe særlig seilerfaring forelsket han seg i det enkle, men samtidig litt plagsomme livet ombord i en liten seilbåt. Det resulterte i at frisøren fra Stokke like så godt kjøpte seg en havseiler i Karibien. Den seilte han hjem til Norge og er nå på vei i egen skute mot varmere farvann. Vi satser på at vi møtes på veien ut i Stillehavet i 2015. Da skal salte historier bli delt nok en gang. Håper bare han ikke har med enda flere boratdrakter. Stakkars Lise som eneste jente, måtte tåle synet av tre sjømenn i boratdrakt i litt for lang tid..

Tore Holbu Nielsen, Mannskap over Atlanteren 2011

 

 




Toremann hadde lenge en våt drøm om å seile over dammen. Tidligere bodde han i båt, men er egentlig fra Stokke. Til vanlig jobber han som maskinfører og har en stor interesse for musikk. Det ble trangt om plassen da Tore og kompisen Kjell Rune aka Papa kom ombord i den lille jolla på Gran Canaria for å krysse et hav. Men rutinene kom straks på plass på overfarten som varte i over tre uker til vi var framme på Barbados. Hver dag tok vi en dram, gjerne for autopiloten som gjorde en konge jobb. «Slite glæmmer'n» var et uttrykk som ble brukt mye. Et av de morsomste minnene vi har av Tore, var da han prøvde å kle på seg trøtt som fy før han skulle gå på vakt. En bølge slenger båten litt hardt på sida og Toremann tar kollbøtte over bordet, men lander pent og overrasket på den andre sida.  

Onkel Terje, mannskap over Nordsjøen 2011

 



I 2011 synes vi det var et stort steg å krysse selveste Nordsjøen i egen skute. Onkelen til Kjell har tidligere jobbet på oljerigger i Nordsjøen, og har sett hvordan været kan bli. Likevel ville han gjerne være med oss på seilasen over fra Egersund til Inverness i Skottland. Det gledet oss at han ville være med på tur. Onkel Terje er en skikkelig glad type som det er lett å være sammen med. Han var storfornøyd da vi fikk besøk av havsuler. Fram med kikkerten og fugleboka! Han hadde også fiskelykken med seg og dro inn mange makrell. Det var nok spesielt å se oljeriggene fra et annet perspektiv. Sjøsyken taklet han også fint. Til vanlig bor onkel Terje på Nøtterøy og er nok mer vandt med motorbåt enn seilbåt. Likevel koste han seg på turen over. Heldigvis var vi heldige med været og det var en fin overfart.

Uff så rart å forlate Milla, men akk så deilig å komme hjem til norsk sommer!

 

Da vi ankom Panama 1. Mai hadde vi mye å ordne før vi kunne sette oss på flyet som skulle bringe oss tilbake til gamlelandet. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for en ufattelig sen bloggoppdatering. Men skal jeg være ærlig, er det med blandede følelser jeg skriver dette siste kapittelet av denne reisen. Kanskje fordi jeg i skrivende stund er i Norge, og reisen for denne gang er over, samtidig som jeg er veldig fornøyd for å være sammen med venner og familie etter seks måneder på tur.


Rømlingen fra cuba. Fuglen var med oss en god stund på vei til Panama

På tide å forlate Panama

Vi forsto etter hvert hvorfor de fleste seilerne i Panama leier en agent for å få alle nødvendige stempler og papirer på plass. Vi trodde det var stress å sjekke inn på Cuba. Det var før vi dro til Panama. Så der er ett klart råd fra oss; bruk en agent! Antageligvis koster det også mer å gjøre det selv med alle taxiturene og ekstra beløp som blir pålagt når de ser et nytt, hvitt tryne på kontorene sine. Og ikke minst all tiden som går med til frustrasjon og venting! Nå kan det nok hende at vi ikke fikk det beste inntrykket av Panama nettopp på grunn av innsjekk og diverse. Vi var mest i Shelter Bay Marina hvor vi klargjorde Milla til å stå på land en god stund. Så nå står hun i en trygg boatyard og venter på oss til vi kommer tilbake neste år. Det var rart å se alle de andre seilbåtene gjøre seg klare for Panamakanalen og Stillehavet, mens vi pakket sakene og dro. Marinaen er absolutt å anbefale forresten. Dermed så vi ikke så mye av landet Panama, annet enn taxituren vi hadde fra Shelter Bay Marina som ligger ved siden av Colon, til flyplassen i Panama city. Det er kanskje vært å nevne at taxisjåføren vår tegnet korsets tegn på brystet sitt, sa en liten bønn og låste dørene før han kjørte som en villmann til vi var fremme på hostellet ved flyplassen.  


Lise er 100% student, pedagogikk for øyeblikket og slik ser vi henne ofte om bord. Man blir vant til å egentlig ikke ha et arbeidsbord.

Rød sone

Vi skjønte ikke med en gang hvorfor taxisjåføren hele tiden sa vi måtte ha feil adresse. Og at vi var nødt til å finne et annet hotell. Ikke før vi kom frem. Svære gitter ved inngangen, en politibil, tre hunder med diagnoser og en sliten, men blid «landlady» var det som møtte oss. Taxisjåføren prøvde en siste gang ? Jeg vet om et veldig hyggelig hotell ikke langt unna. Nei. Kapteinen hadde booket rom og dette fikk gå for tre døgn før vi skulle fly hjem. Den første natten hørte vi skudd. Og den andre dagen hørte vi fra foreldrene til Kjell, som tydeligvis hadde gjort hjemmeleksa si bedre enn han, at stedet vi var havnet i, var den tykkeste rød sonen i Panama. Til og med politiet hadde forlatt getto?n. Det siste gjenlevende hostellet hvor vi befant oss, var det eneste stedet med politibeskyttelse. Heldigvis. Mat hadde de heller ikke, så en dag var vi tvunget ut i gatene, drevet av sult rett og slett. En absurd setting. Heldigvis fant vi et lite utsalgssted. Vi trodde det var stengt ettersom døra var låst da vi prøvde å entre. Et lite menneske tok kontakt gjennom en liten luke. Vi måtte si hva vi ville ha gjennom den lille luka. Her var det ikke trygt å slippe folk inn i butikken måtte vi skjønne. I og med at vi ikke kunne se varene, ble det en klønete situasjon hvor vi egentlig bare ramset opp det vi kunne av spanske ord som hadde noe med mat og gjøre. Det fungerte og vi kom oss raskt tilbake til rommet vårt ettersom vi følte at noen holdt et øye med oss. Høydepunktet på kveldene etter at jeg hadde prøvd å gjøre en innsats som utenlandsstudent, var kakao fra en maskin. Da dette lille høydepunktet vårt ble ødelagt ved at maskinen var tom for kakao, var det ikke annet å gjøre enn å le. De siste dagene i Panama hvor vi skulle kose oss på hotell og jeg skulle forberede meg til eksamen, ble ikke slik vi hadde tenkt. Ikke hadde jeg arbeidsbord til studiene mine heller. Jeg satt i senga med dataen i fanget. Det «digge bassenget» var fullt av dyrehodeskaller og vi var stort sett sultne i tre dager.


Stemningsbilde fra Cuba. Det var ikke mange lokale båter å se der fordi myndighetene er redde for at folk skal flykte..

Ja, stakkars oss.. eller..

Vi kunne le av det hele. Vel viten om at snart var vi trygt hjemme hos familie og venner, med nok av mat og et trygt sted å bo med god standard. Slik er det ikke for de millionene av menneskene som fremdeles bor i getto?n der. De er redde hver eneste dag for bander og gjenger som terroriserer nabolaget. De har ikke alltid nok mat. Og mest sannsynlig kommer de seg aldri ut derfra. Så egentlig er jeg glad for at vi havnet på det fæle hostellet. For det får oss til å reflektere videre over hvordan så mange mennesker sliter med livene sine. Man skulle jo tro at inntektene fra Panamakanalen skulle være til stor hjelp for menneskene i landet. Men slik er det altså ikke. Vi vet jo at de tar seg godt betalt for å sluse skip gjennom kanalen, så hvem sitter igjen med godene?



Tilbake i Norge

Nå tenker du kanskje: Hva skjer nå? Når fortsetter reisen? Hvor blir neste rute lagt fra Panama?

Alt dette og mye mer skal vi skrive om neste gang vi har tid til å sette oss ned. Men om været er bra kan det ta en stund, for da er vi mest sannsynlig på båttur. Ja, hele to uker gikk det fra vi var kommet tilbake til Norge, til lengselen etter båtlivet ble for stor. Vi kjøpte en super koselig snekke!

Ship O?hoi fra landpiratene


Det var rart å sette Milla på land.. Men til vinteren kaster vi loss nok en gang for å utforske ukjent farvann!


Internett igjen!!

"Det unge paret og havet" En fiskefortelling

Seilturen til Cienfuegos på Cuba fra Barahona, Dominikanske Republikk startet med 30 knops motvind, regn, torden og lyn. Etter ett døgn ble det bra og  holdt seg fint resten av turen som tok fem dager. Utenfor Cubas kyst, Hemingways sted,  hylte det plutslig vilt i snella på den store fiskstanga og vi satte i gang med prosedyren for storfisk; på med motor, ned med seil og inn med det andre snøret. Vi skjønte fort at dette var noe virkelig stort, for den truet ett øyeblikk med å dra ut hele snøret, og bremsen ble derfor dyttet forbi det sikre "strike point" som er stilt inn på å slippe ut i passe tid før snøret ryker. Etter å ha dratt ut ca 500m stoppet den opp og vi kunne begynne den lange kampen med å sveive inn monsteret. Ingen av oss hadde sett noen fisk som hoppet, og tvilte derfor på at det kunne være Blue Marlin siden de andre vi har fått alltid har gjort det. Tankene gikk selvfølgelig rett til HAI. Fisken kom sakte men sikkert nærmere, dro ut litt snøre igjen, kom nærmere, dro ut, og sånn holdt vi på en times tid. Når den endelig var synlig under overflaten kunne vi se at dette er det største vi noen gang har fått og Kjell syntes det hadde vært kjekt å hatt med hagla i tilfelle det var en veldig stor hai. Heldigvis var det "bare" en diger Blue Marlin, ca 3m lang og veldig tjukk. Etter ett minutts drøfting kom vi fram til at selv om det er litt skummelt så får vi prøve å slippe den fri uten å skade den. Kjell hang seg over ripa med en vannpumpetang og fikk til slutt vippet de 2 krokene ut av fiskens munn mens den fulgte nøye med på hva som skjedde. Etterpå stod vi og lo og skalv over hele kroppen av adrenalinkicket. Dette er sannsynligvis den heftigste fiskeopplevelsen på LENGE!

Tollerne på Cuba

Vel fremme i Cienfuegos ble vi tatt imot av noen hyggelige tollere, immigrasjonsfolk og marinaansatte. Vi hadde på forhånd hørt at å sjekke inn på Cuba var en lang og kjedsom prosedyre med legesjekk, veterinær, mattilsynet, tollere, immigrasjon og marina. Dette kunne man regne med å bruke opptil 2 dager på stod det. Heldigvis var de veldig slække i Cienfuegos og hele greia tok bare 3 timer. Men vi finner fortsatt hundehår etter de to Cocker Spanielene som snuste rundt her inne for sjekke at vi ikke hadde med noe narkotika.  De "ransaket" båten vår, det vil si de kikket under en pute eller to og gikk nøye gjennom alt av elektronikk og fiskeutstyr som de gjerne ville kjøpe av oss. Det fikk de ikke.

Signvor på besøk, hurra for Freia!

Etter ett par dager kom Lises kollega Signvor på besøk. Hun hadde med Norsk sjokolade og makrell i tomat, det ble spist med en gang. På Cuba har de to valutaer, en for de lokale og en for turistene. Turistvalutaen kalles CUC og den lokale pesos. Dette visste vi på forhånd, men forskjellen hadde vi ikke sjekket ut ennå, og den var visst veldig stor! Dette fant vi ut først etter å ha vært på markedet for å kjøpe grønnsaker. Det var jo alltfor dyrt å betale ca 100 kr for ett par tomater og noen løk! Så vi spiste på restaurant nesten hver dag, for man fikk jo en hel middag for de to tomatene. Så var det en Belgier som lo av oss og sa at vi måtte få veksla til oss lokale pesos og betale med dem, da blir det mye billigere! Å? Hvor stor forskjell er det egentlig på disse valutaene da? CUC er 24 ganger mer verdt enn pesos sa han og lo. Åja, det forklarer jo en hel del. Så vi fikk veksla til oss noen pesos og handlet som normale folk igjen.

Havana


Etter noen avslappende dager i Cienfuegos med soling, surfebrett kjøring etter jolla og deilig mojito tok vi en taxi til Havanna sammen med Belgieren som forresten heter Rick og mannskapet hans Ella fra Polen. Turen tok ca 3 timer i en gammel Plymouth som bråket sånn passe og fjærene i sofaen ikke fantes lenger, men det var en kul opplevelse. Vel fremme i Havanna ble vi sjekket inn på ett såkalt Casa Particular som er et privat hus som leier ut rom ganske billig. Signvor hadde allerede ordnet med ett annet Casa og flyttet heller inn der i og med at hun kjente de som bodde der allerede. Det som skjedde så var jo selvsagt at vi ble lurt til å kjøpe MANGE sigarer og skjønte det ikke før vi var kommet ut på gata igjen. Dagene gikk med til å utforske byen, ta en turistbuss, se på kunstmuseum og små gallerier og spise ute på kvelden. Over alt var det gamle biler blandet med hest og kjerre og sykkeltaxier. Storslagen arkitektur var det mye av i gamlebyen, synd at det ikke blir vedlikehold av staten. På kunstmuseumet hadde de rett og slett samlet ting fra hele verden, det vil si tyvegods som spanjolene dro med seg hit. Det var veldig komisk at alle disse flotte tingene fra Roma, Hellas, Egypt, England, Nederland og mange andre steder hadde havnet her i dette merkelige landet. Men det er vel den eneste måten cubanerne får sett resten av verden på, i og med at de ikke får lov til å dra fra landet. Etter ca 3 dager var vi lei av bylivet og dro tilbake til Cienfuegos og Milla.

Kjentfolk på Cuba



Det ble noen deilige dager med slapt liv og lek bortsett fra at vi ble møtt av en gummijolle full av vann og bensintanken opp ned så alt hadde rent ut i jolla og ødelagt gummien en del steder. Vi håpet at vi ville rekke ut til båten på bensinen i slangen, men det gikk jo selvfølgelig ikke og motoren ble full av vann og stoppet. Nabobåten tauet oss resten av veien til Milla. Kjell var veldig veldig sur, beklager det Signvor. Dagen etter var stemninga bedre, motoren ble tømt for vann og fikk en liten service og jolla ble vasket. Vi kjørte litt mer surfebrett og koste oss hver dag. Vi traff til og med noen kjente hjemmefra som var på sykkeltur på Cuba, SPREKT! Turid og Kåre heter de. Kåre jobber på Ahlsell og kjenner Kjell  derfra. Det viste seg at vi hadde mange felles kjente og det ble noen veldig hyggelige kvelder med morsomme samtaler og god mat og drikke. Tusen takk for det!

Cuba, et merkelig land



Cuba er helt klart det merkeligste landet vi har seilt til til nå! Revolusjonen som skjedde for ca. 50 år siden er fremdeles i fokus. Med sitt kommunistiske styresett er det fullt av propagandaplakater av Che Guevara og Fidel Castro og ord som "Revolusjon, frihet og sosialist". Folket skal på ingen måte glemme at de ble frigjort. Men er de egentlig fri? I dag er det broren til Fidel, Raol Castro som styrer flåta. Det er sakte med sikkert blitt innført nye lover i landet som skal gjøre det lettere for cubanere og f.kes starte egne bedrifte og å reise ut av Cuba. Søknaden om å få reise ut av Cuba koster imidlertidig mye penger, og du må regne med å søke noen ganger før det blir innvilget. Det er fremdeles mange mennesker som prøver lykken med å rømme til Miami. En mann vi møtte hadde prøvd å rømme tre ganger i en liten båt, men ble sendt tilbake hver gang. Han var rask ute med å spørre om ikke vi skulle til USA i nærmeste fremtid. Over 40 000 mennesker har mistet livet på veien til Miami. Selv om det på mange måter ser ut til at cubanerne lever i et fengsel, virker de som et fornøyd folkeslag. De tenker ikke så mye på gårdsdagen, heller ikke morgendagen, men lever i nuet. Det første vi så når vi gikk langs Cienfuegos gater var et salsadansende par på en lokal bar, edrue  og midt på dagen. Og slik er mange av Cubanerne, de elsker musikk og dans og landet sitt!

Mot Panama



Etter 10 dager på Cuba vendte Signvor snuta hjemover. At Cuba er et merkelig, men fasinerende land var vi vel enige om. Takk for norsk godis, gode samtaler og slaraffenliv!Dermed gjorde vi oss klare for å seile videre mot Panama. Sigarene ble gjemt godt, for båten måtte jo selvfølgelig ransakes igjen før vi kunne dra, og så bar det i vei igjen. De to første dagene var det veldig stille og vi gikk for motor. Så kom vinden og det gikk unna, så ut som om vi skulle klare det på fem, ikke seks døgn som planlagt. Helt til vi traff golfstrømmen. Den var dust, og det gikk lenge bare i 3-4 knop selv om båten holdt maksfart på 6-7. Frustrasjonen kom snikende, og vi misunte de som kom flyvende over oss med jevne mellomrom i ett behagelig sete og aircondition. Heldigvis kom vi til slutt ut av strømmen og farten lå på 6-7 igjen. Vi kom fram på morgenen den 1. mai og det var utrolig deilig! Shelter bay marina er en nydelig marina med alle fasiliteter og hyggelige mennesker. Her skal vi sette båten på land og fly hjem til Norge for å jobbe. Nå ble denne bloggen fryktelig lang, så jeg avslutter her. Deilig med internett igjen!!


Kjell er sur og vasker jolla

 


Kjell er glad igjen!

 


Propaganda over alt!

 


Huset vi bodde i

 


Taxitur

 


Sigarbutikk

 


Lises har blitt smitta av Nokart og elsker nå å se på gamle fort.

 


Lokalt galleri

 


Gammel bilpark i dette landet

 


Det blir det mye eksos av!

 


Hestene får nok lungetrøbbel her...

 


Lise på surfebrett

 


Høy sigarføring!

 


Slækt liv :-)

 

Ship O'hoi fra Milla!!

 

 

Cuba -et merkelig land

Her kommer en minioppdatering! Seilas fra Barahona til Cienfuegos på Cuba tok 5 dager. Utenfor Hemingways elskede Cuba dro vi opp en diger blue Marlin!!  den største til nå. For er beist! Vel fremme på Cuba fikk vi besøk av Lises venn Signvor. Hun skal være her en stund til før vi setter kursen mot Panama. I skrivende stund er vi i Habana,  på et femstjerners hotell og låner wifi. Det eneste stedet å oppdrive internet.. Folket her er herlige, glade i salsa og god mat. De tenker ikke mye på gårsdagen eller morgendagen,  men lever i nuet. Det er vel det man må gjøre når de så og si et født i et fengsel. Det er umulig å "forstå" Cuba. Skal komme tilbake til det på neste blogginnlegg!  ellers er sigarene i boks, hauger av gamle, flotte biler kjører rundt oss side om side med hestetaxiene. Et fascinerende land uten tvil! En lenger oppdatering kommer. Nå skal ut å sjekke ut Habana!

 

Dominikanske Republikk

En rolig seilas til Den Dominikanske Republikk



Da har vi kommet frem til Den Dominikanske Republikk etter en fin seilas med lite vind  og mye motor. Tre døgn tok det å seile hit til Barahona. På nettene måtte vi kjøre, men på dagen var det akkurat nok vind til å seile. Her ble vi møtt av en gjeng med tollere og immigrasjonsfolk uten båt. De sto og ropte på land og maset om at vi måtte komme inn og hente dem med en gang for å sjekke båten. Så da vi fikk satt jolla på vannet og kjørt til land dumpet det fire store kløner ombord for å bli med ut og få penger. Ingen av dem snakket engelsk og Kjell suger i spansk så det ble litt miming og hæ'ing, men det gikk til slutt. De fikk litt penger til øl og kikka under en liten pute før de klønet seg ombord i jolla igjen for å bli kjørt tilbake.



Svensken Jens som vi seilte sammen med er godt kjent etter å ha bodd her i orkansesongen og han fikk ordnet med en av vaktene i marinaen så vi fikk leie en motorsykkel/trimma moped av han. Vi kjøpte til og med en hjelm! Ingen andre bruker hjelm i dette landet. Hjelmen så skikkelig fin ut, men kostet nesten ingenting. Vi skjønte hvorfor når Lise glapp den i cockpiten og hele fronten sprakk!

Iguaner og Cocodrillos



Dagen etter kjørte vi en tur til et fint sted som heter San Rafaiel og badet i noen små fosser med iskaldt ferskvann. Så ble vi med en av de som jobber i marinaen på tur rundt en stor innsjø med krokodiller og masse Iguaner. Det var veldig gøy å se krokodiller på nært hold! Vi kjørte en liten båt med påhengsmoter rundt i buskene og fant mange Cocodrillos! Det er noen øyer midt i innsjøen som fortsatt vokser mye, så innsjøen blir større hvert år. Veldig spennende sted. Underveis stoppet vi på flere "Banarios", flotte utendørs badeplasser.

Salsa, amigo!

Vi måtte selvsagt sjekke ut livet i Barahonas og det fantes vel ingen bedre sted enn den lokale karaokebaren. Dette var definitivt karaoke på høyt nivå og med stor innlevelse! Det ble uttrykt stor respekt til alle sangerne. Sjangeren var utelukkende  salsa her, så det er omtrent umulig å ikke vrikke litt på rompa. Selv for Kjell! Søndagen er jo den store festdagen her av en eller annen grunn. Dermed ble det mye salsadansing for alle nå sist søndag. Folka her er noen racere på salsa her og forsto ikke helt hvorfor vi var tilbaketrukne i starten. Det er jo bare å danse! Så slang vi oss med etter hvert da, herlig. Dette er helt klart noe annet enn resten av Karibien, med salsa, spansk, ingen rastaer, masse motorsykler, dessuten selger de bare øl i literflasker og om du ber om en drink får du en flaske rom og blandevann, så får du fikse resten selv..

Dagen etter salsakvelden var vi slitne, ikke bare på  grunn av romen, men all myggen og fluene som nesten drepte oss den natten. Det var på tide å gå til krig! Men først tok vi jolla en tur til en strand. Stranda vi fant var superfin, og det var ingen mennesker der.  Tilbake i Milla gjorde Kjell storinnkjøp av innsektsmidler, her skulle det drepes. Båten ble sprayet sønder og sammen og vi ble nødt til å holde oss borte en god stund. Men det hjalp, og med myggnett fra naboen fikk vi oss endelig en god natts søvn.

Koselig marina og bra surfing!



For første gang siden Europa ligger vi nå i en liten "marina". Vi lå først på anker, men måtte flytte oss inn i marinaen når en tankbåt skulle inn og laste på sukker fra sukkerfabrikken som ligger ved siden av marinaen. Vi er blitt godt kjent med alle de koselige folka som jobber og henger her. Jesia med sine tre barn og mann i fengsel har stor tålmodighet med spansken vår og sparer ikke på smil, latter og deilig mat. Jeffry snakker litt engelsk så han lærer oss stadig nye spanske ord.
På BVI kjøpte Kjell seg surfebrett så vi dro til et sted med bra bølger for å prøve det ut litt mer. Det tok ikke lang tid før alle de lokale gutta slang seg med. Igjen var språkbarrierene en årsak til mye latter blant de lokale. Til nå har Den Dominikanske Republikk vist seg fra en god side. Mange glade og snille folk her, selv om mange av dem ikke eier stort! I byene er det mer ran og den slags, men foreløpig har vi bare møtt greie folk.  Nå seiler vi mot Cienfuegos, CUBA!

Ship O'hoi fra Milla!

 

Den trimma mopeden eller hva det var for noe som vi kjørte rundt på.

 

Gamle tegninger i en hule

 

Lise nyter ferskvannet

 

Her bodde det mange krokodiller

 

Palmer som har blitt druknet av innsjøen som stadig vokser

 

Iguan

 

Krokodille

 

Lokal badestamp

 

Lokal familie på surfestranden

 

Skip på vei inn i marinaen

 

Hjemmelaget Sushi på vei til Dominikanske Republikk

Når det som ikke skal bli ødelagt, går i stykker..

Endelig heiste vi seil og kunne se St. Martin forsvinne bak oss. De Britiske Jumfruøyene lå snart under våre føtter. Vinden dabbet av og motoren måtte på. -Lukter det veldig eksos her, eller er det bare meg? Kjell ser engstelig og litt spørrende på meg? En rask titt og jadda, eksos over alt! Noe er galt. Lise litt nølende, for å ikke virke alt for dum, - Men du lagde helt nytt eksosanlegg for under seks måneder sider, ikke sant? Etter en del romstering har en lettere irritert Kjell fått bort all isolasjonen og oppdager at det såkalte rustfrie eksosrøret har rustet bort. - Jeg hater Biltema! Kjell banner dem opp og ned før det neste spørsmålet fra Lise dukker opp. - Må vi snu og dra tilbake til St. Martin, eller kan vi seile videre? Vi er begge grådig lei av å fikse ting på St. Martin. Vi har vært der alt for lenge allerede. - Nei, pokker heller! Vi seiler videre, freser Kjell.





Heldigvis viste det seg at de hadde deler på BVI også. Problemet nå ble at her måler de i inches og ikke i mm som vårt gamle rør var på. Det var dermed umulig å få tak i et rør i like dimensjoner. For å få alt til å passe sammen ble det noen dager med mye knoting og sot over hele Milla i Road Harbour på Tortola. Men Kjell fikk det hele sammen akkurat tidsnok til at vi kunne seile videre for å rekke fullmoon party på Beef Island. Der traff vi igjen mange kjente fjes, og det er alltid hyggelig! Dagen etter startet vi watermakeren, den som lager ferskvann av saltvann. En liten maskin vi har vært veldig glade i. Vi ser at den trekker mye mer strøm enn vanlig. Kjell kjenner på motoren som er glovarm. Ødelagt den også!




Tilbake i Road Harbour får vi høre at jolla til Jens er borte. Jens er en svenske vi har hengt litt med. Vi seilte første gang sammen med han sist gang vi var i Karibien faktisk. Så det var ekstra gøy å treffe han igjen. Hvert år er det flere hundre gummijoller som blir tatt i Karibien. Det er noe herk, for man er så avhengig av den her. Men Jens var heldig, for vi hadde nemlig sett hvor tyvene hadde lagt jolla hans. Etter at mørket falt på dro Kjell og jeg ut for å ta jolla tilbake. Vi snek oss innpå og så til vår forskrekkelse at det var fire menn rundt de to jollene som lå der. I det vi tok frem lyskasteren sprang de avgårde i full fart, regner med at de trodde det var politiet som kom. Vi fikk dratt jolla til Jens litt ut og lot den ligge og drive, så kjørte vi tilbake og begynte på den neste. Den lå litt lenger opp på vraket, så mens Lise kjørte jolla hoppet Kjell ombord på vraket, løsnet fortøyningen og dro med seg den andre stjålne jolla. Alt dette skjedde mens tyvene stod oppe på brua på vraket og banket og bråket med jernrør eller noe. De hadde nok skjønt at det ikke var politiet likevel. Da var det på tide å komme seg avgårde. Vi tauet de to jollene tilbake inn i havna mens vi hyttet med nevene til de dumme tyvene. Jens og den andre eieren ble veldig glade og vi ble kjendiser i marinaen.





Nå tenker vi å seile videre til Dominicanske Republikk og deretter Cuba. Er ikke sikkert det er så lett å finne internett der, så det blir nok en stund til neste blogginnlegg. Etter Cuba seiler vi ned til Panama hvor vi legger igjen båten på land og tar et fly hjem for å jobbe. Gleder oss til å se alle sammen igjen!

Her er forresten en liten snorklefilm til: https://www.youtube.com/watch?v=CWgqD4k8HbY

Ship O'hoi fra Milla!

Alene i båten igjen

Etter turen til Anguilla seilte vi tilbake til St Martin for å ta farvel med Nokart også. Det har vært tre fantastiske uker med mange morsomme øyeblikk og hyggelige kvelder, tusen takk for besøket og den sykt digge hummermiddagen før du dro! Etter at Nokart dro hjem til Liv som han savnet veldig, var vi helt alene igjen i Milla og båten føltes plutselig mye større. Det var ganske deilig, men vi savner selvfølgelig vennene våre.



St Martin er den øya i Karibien hvor det er lettest å få tak i båtustyr og deler, så her bruker vi mesteparten av tiden på å reparere og oppgradere båten.  Dette er noe av det vi har gjort til nå: ny tenningslås, ny reim til dynamo, høyere vindgenerator, forsterket begge seil, olja teak, service påhenger, isolert tak i motorrom og eksos etter at det tok litt fyr, service innenbordsmotor og mye mer. Heldigvis er det flere ting med øya som er bra, blant annet maten. Ferske baguetter og grovbrød hos den lokale bakeren smaker himmelsk når man har spist "pølsebrød-loffen" de selger på de ikke-franske øyene i Karibien.

Hovedgrunnen til at vi er her er likevel at vi venter på at en av bøkene som Lise trenger til studiene skal komme i posten. Så for å ikke bli altfor lei av stedet seilte vi til en liten øy som heter Tintamarre for et par dager. Der var det kjempefint å snorkle og vi så masse skilpadder og rare fisker. Dagen før vi seilte dit møtte vi en liten norsk båt som heter Optimist. Ombord fant vi et ungt par ved navn Simon og Opal. De hadde kjøpt båten usett på nettet og dratt ned hit for å seile rundt. Etter en måned med fiksing på land hadde de endelig fått den på vannet og var veldig fornøyd. Vi traff dem igjen på Tintamarre og hadde noen hyggelige kvelder med mange røverhistorier. Simon og Opal har ikke så mye seilererfaring så det er gøy å fortelle litt av hva de kan forvente seg, hehe! Tintamarre var en rar liten øy uten innbyggere, men med en del ruiner og noen geiter. Vi gikk litt rundt og fant noen gamle flymotorer og masse eremittkreps. Eremittkrepsene samlet vi i en stor haug og da turte de nesten ikke å rømme for de skvatt hver gang en av dem prøvde å røre på seg.

Etter Tintamarre dro vi til en annen øy som heter St Barths. På vei dit blåste det skikkelig motvind og Kjell ble dritsur fordi det tok så lang tid. Han ønsker seg en stooor motor og er lei av å krysse, det blir så innmari mye lenger enn nødvendig!! Men når vi endelig kom fram to timer senere enn hvis vi hadde sluppet den forbaskede kryssinga, det vil si hvis vi hadde seila riktig vei, da ble humøret fort mye bedre for her var det fint! En lun fin bukt med hvit strand, krystallklart vann og fire andre norske båter var det som møtte oss her. Båtene var Optimist, Catara, Snuppå og en annen stor en som vi har glemt navnet på. Også her var det flott å snorkle og vi så en veldig kul blekksprut!



Dagen etter gikk vi en tur opp på en liten topp og da traff vi på mange morsomme ville skilpadder som ruslet rundt i skogen og i grøftene. Vi kjørte også jolla til hovedstaden Gustavia for å sjekke inn og se om vi fikk tak i noe vannsport utstyr. Der var det svenske gatenavn, blant annet kyrkjegaten og hamnegaten. Det var gøy å se. Hyggelig stemning og ryddig pen liten by, selv om den bærer litt preg av at det er et rikmannssted. Surfebrett var altfor dyrt så vi kjøpte skimboard og hang det etter jolla. Kjell fikk et par omganger med juling når lise kjørte, men det var veldig gøy og bra trim.
Nå er vi tilbake på St Martin igjen og boka til Lise har heldigvis kommet fram (vi har hørt mange historier om ting som aldri kom). Litt nytt fiskeutstyr har vi også kjøpt, så nå gleder vi oss til å seile videre til Brittish Virgin Islands veldig snart. Lise er forøvrig veldig godt igang med studiene og får gode tilbakemeldinger på innleveringene sine. Og her er en liten snorklefilm Kjell har laget:

https://www.youtube.com/watch?v=Yu0EfMWkrLk

Ship O'hoi fra Milla

 




Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
hits