Siste kapittel i dette eventyret, men et nytt begynner..

En liten titt p Fiji

Fiji er et digert land fordelt p mange mindre og strre yer. Vi hadde dessverre lite tid til utforske Fiji fr flyet brakte oss hjem. Men det lille vi opplevde likte vi godt. Fra Savusavu tok vi farvel med Femke og Gjis en tidlig morgen. Vi kom oss om bord p en skikkelig rustholk av en ferje som brakte oss videre til hovedya Viti Levu. Det var en interessant tur som tok et dgn hvor vi var de eneste turistene om bord. Og mannskap og passasjerer drakk kava hele natta.


Vi gjettet at ferja tidligere har gtt i Norge da alle sikkerhetsanvisninger var p norsk...


Savusavu en tidlig morgen.

Ikke langt fra Nadi hadde vi booket oss inn p en hyggelig resort under fjellene ved Koroyanitu nasjonalpark. Strand og sjliv hadde vi jo ftt nok av den siste tiden. S bo ved det vakre fjellandskapet der, likte vi godt. Men du skal vre glad i dyr for bo p Stoney Creek. Eierne der hadde nemlig tatt imot omtrent 20 hunder og noen katter med ymse skader eller brekte haler. Katten Popsey med tre bein ble vr gode venn der.


Vi nt utsikten over fjellene p Fiji. Sjutsikt har vi jo hatt nok av i det siste.


Popsey som manglet et bakbein.


En familie p Fiji
bare se p de vakre fjellene ble en alt for stor fristelse for oss nordmenn. S en dag tok vi beina fatt og siktet p en passende topp. P veien mtte vi en del bnder som lurte p om vi hadde gtt oss bort. Det skulle vise at det ikke var helt enkelt forklare konseptet med g tur for fijianerne. Etter ha krysset en elv ble vi stoppet av en ungeflokk med store smil som dro oss med til huset sitt. Der mtte vi foreldrene deres, Sonny og Priti, med like store smil. De insisterte p fylle opp vannflaska vr og gi oss litt te fr vi dro videre. Familien p tte, viste oss stolt alt de eide. Det var i grunn ikke mye. En slags sofa, en seng, to tallerkener, to glass og litt bestikk og en striesekk de brukte til sitte p. Vaske seg, gjorde de i elven like ved huset. De hadde ikke mye, jobbet hardt, men var lykkelige og forklarte oss hvorfor: Alle barna var friske, glade og gikk p skole! Familien betyr alt for meg, la Sonny fort til. Sonny ble med oss videre opp i fjellene der han hadde sin arbeidsplass. Han bygde gjerder for kuene og hestene som beitet der. P turen fikk vi blant annet se vill ananas og kaffeplanter. Familien ba oss p lunsj noen dager senere. Priti hadde laget roti og god karri med fisk. All maten ble tilberedt p blplassen deres utenfor huset. Til vr undring var all maten tenkt til oss. Det fltes helt feil ikke spise sammen, men de hadde jo bare to tallerkener og nektet spise sammen med oss.. De var veldig opptatt av at vi skulle spise alt. Vi ga dem litt klr og noen tepper fr vi dro hjem til vr luksus p resorten og flte oss dumme.


Sonny og Priti hadde fem jenter og en gutt. Yngstejenta i midten likte leke med pappas hatt.


Mamma Priti var mer opptatt av at alle mtte stille opp pent for fotografen..


Igjen mter vi mennesker som har s lite, og likevel gir s mye til dem de mtte mte p sin vei. Det blir merkelig komme tilbake til Norge hvor folk klager og syter over dumme smting. Men p en annen side er det jo veldig bra at vi bare har smproblemer, det viser at vi har det ganske bra i grunn. Vi m bare ikke glemme det.


Yngstejenta og sjarmtrollet i familien.

Et siste farvel
I Vuda Marina, ikke langt fra der vi bodde, mtte vi igjen noen gamle kjente. Det var veldig rart vre der blant alle langturseilerne, men uten egen bt! Man diskuterer og planlegger neste seilas og hvor de gode ankringsplassene er. Men denne gangen skulle vi ikke videre. Vi hadde bare noen dager igjen, og fikk sagt et siste farvel med blant annet Hasse, Agneta, Jon Markus, Sissel og Henrik. Takk for mange hyggelige og morsomme stunder sammen. N gleder vi oss til flge med dere videre, og la oss misunne.


Alle gode eventyr slutter med bryllup!
Den siste kvelden vr p Fiji tilbrakte vi rundt et bl p stedet vi bodde. Solnedgangen lagde et fargespetakkel p himmelen rundt fjellene. Bagene var pakket og klare. Og vi fikk tid til mimre litt over noen av hydepunktene vi har opplevd her i Stillehavet.


Som de speiderne vi er, fikset vi litt p blet. Og s fridde Kjekkekjell!

Her er noen: Da vi var gjennom Panamakanalen med hjelp fra gutta ombord p Draumen, og hadde nakenbadefest. Eller da vi kunne g p fast grunn etter 32 dager p havet. svmme med mantarays var praktfullt. Dansene og sangene til menneskene i Fransk Polynesia var superkult. Bli kjent med mange rare, morsomme og annerledes mennesker, som dve Paul. Dykketur og snorkling p Fakarava med haier overalt og et enormt, fargerikt rev. Da Ingri kom p besk p Aitutaki og vi sammen med Serine dro til One foot Island og utforsket den lille, rare ya. Alle gangene vi har ftt storfisk p kroken. Dagen vi dro p hjemmefest sammen med politimester Tuks og resten av gjengen. Alle hulene vi utforsket sammen med Laya p Niue. Og ikke minst da vi svmte med hvalene p Tonga, og hrte p den rare hvalsangen. seile videre med King?s Legend var ogs noe vi sent vil glemme.


Vi har vrt p mange flotte steder og opplevd mye moro p denne turen.

Det er mye fordye og det var deilig sitte rundt blet le og mimre sammen. Og til min store glede og overraskelse, gikk Kjell ned p kne i dette yeblikket. Trene trillet og smilet var stort. N gleder vi oss til bryllup!


Tilbake i gamlelandet
Etter en lang flytur ble vi hentet av Lises foreldre p Gardemoen og gledestrene trillet igjen. Vi kjrte rett til ferdig dekket bord med deilig etterlengtet norsk sommermat hos familien til Kjell p Fynland. Den fine sommerkvelden ble fylt med gode klemmer, mye latter og fortellinger. Og s klart nyheten om gifteml. Vret har vrt supert og vi har utnyttet sommerkveldene med bttur, grilling av fersk makrell, og ligge p varme svaberg sammen med mennesker vi er glade i og har savnet. Svmmeturer har det ogs blitt. Vi vil nok en gang takke vr fine og litt gale familie p begge sider som alltid har stttet oss i vre langturprosjekter. Vi lover at vi blir hjemme en stund n fr neste tur!


Familien er samlet!


Margit og Else (sstrene til Kjell) hadde laget flott kake og velkommenskilt til oss.


Og jammen fikk vi til enda en fest p Veierland hos folka til Lise.


Familiebten Fram (til Kjells familie) har vi allerede vrt mye p tur med.


Det er lite som slr norsk sommer p sitt beste!


Det var helt greit bytte ut varm strand med varmt svaberg! N er det bryllupsplanlegging som str for tur.

Denne bloggen har frst og fremst vrt ment for venner og familie, men tusen takk til alle dere som har fulgt oss p langturseilas gjennom fem r!

Og tusen takk til familie og venner som har stttet oss.

Til slutt m vi si at hvis du har en langturdrm i magen, anbefaler vi p det varmeste gjre noe med det! Vi dro av grde da vi var 20, hadde litt for lite penger og en liten bt. Det er fullt mulig f det til!

Veien videre til Fiji uten Milla

Takk for alt Milla
Kjre Milla, dette er en liten hyllest til deg. Dagen da Kjell fant deg p finn.no ble en stor endring i vre liv. Du er faktisk hovedgrunnen til at Kjell og jeg mttes. Med deg som midtpunkt, fikk vi en helt ny arena mtes p. Sjen har alltid vrt en stor del av vre liv, og selv om du er liten, gjorde du drmmen om langturseilas virkelig. Du ble vrt frste hjem, og vi lrte at der det er hjerterom er det husrom. Hos deg lrte vi at vi ikke trenger mange ting for vre lykkelige. Med deg kunne vi bo nrme sjen og naturen. Du har de siste fem rene tatt oss til utrolige steder her p kloden. Steder vi ikke kunne forestille oss fantes. Til mennesker som lever helt annerledes liv enn det vi er vant med, men som vi likevel har mye til felles med. Du har klart deg bemerkelsesverdig bra gjennom stormer og skikkelig drittvr. Alltid har du brakt oss trygt fram til fremmede havner. Takk for alt lille, fine Milla!

Takk for alt Milla. Du har vrt stdig og snill mot oss.



De nye eierne av Milla, Kjell og Adriana, var med p mororegatta i havna ved Neifu.


Om bord King's Legend
Dagen da de nye eierne overtok Milla var en veldig trist dag, men ogs en veldig lykkelig dag for oss. Ikke bare solgte vi bten, men vi fikk ogs noen nye venner. Milla kommer til f det fint p Tonga sammen med Kjell, Adriana og Kristian. Vi hadde komprimert alle vre eiendeler til to store og to mindre bager, s vi la igjen en del greier i bten for reise "lett". P King's Legend hadde de nok av plass om bord. Femke og Gjis tok oss imot med pne armer. Det var en stor forandring bo i en s stor og komfortabel bt. Vi ble fort vant til luksusen som dusj, stort kjleskap og danseplass.


King's Legend, vrt nye hjem en ukes tid. En smule strre enn Milla..


Om bord p King's Legend ble fort kjent med rutinene. En flott bt f seile med videre mot Fiji.


En heftig seilas
Vret var meldt litt ruskete, men med vinden bakfra tenkte vi at det skulle g fint. Seilasen fra Tonga til Fiji ville ta oss omtrent to dager, s vi dro av grde med godt mot. Det skulle vise seg at vindstyrken skulle bli ganske mye sterkere enn vrmeldingene tilsa. Det ble rett og slett en skikkelig heftig seilas med mye regn og opp til 48 knops vind. Men sammen med de optimistiske og erfarne nederlenderne var det fremdeles topp stemning da vi vte og kalde etter to dgn med drittvr ankom Savusavu. Vi flte ogs at det var bruk for oss da vi gikk vakter, lagde mat og kranglet med seilene p turen. Femke og Gjis virket ogs fornyde med ha oss med som mannskap p denne seilasen. De skal etter hvert seile videre mot Australia og seile Sidney hobart race. Vi er meget takknemlige for at de lot oss seile sammen med dem i deres vakre bt til Fiji. N er vi p vei til stsiden av Vitu Levu for mte kjente.


Kjell og Gjis p vakt da det blste opp. Lenge siden vi har trengt ha p s mye klr.


Femke s til slutt ut som en drukna katt, men var alltid like blid.


Gjis syntes det var topp vrforhold. Sitat "Hvis dette var regatta hadde spinnakeren vrt oppe for lengst!"

Legger ved noen flere bilder av seilasen mot Fiji. Legger ved noen bilder av fredagsregattaen som ble holdt p Vava'u ogs. En mororegatta inne i havna ved Neiafu som vi deltok p to ganger. Man fikk l for delta. Legger ogs ved noen bilder av lokalbefolkningen p Tonga. Noen fakaleitier som vi skrev om sist, og noen lokale mer tradisjonelt kledd. Flotte mennesker der! N er vi klare for utforske Fiji.


Selv med fullt revet storseil og en 90 % genoa gikk vi sjeldent under ni knop.


Utrolig deilig vre framme i Savusavu. Etter mye leting fant vi endelig en ledig moring!


Bilder fra fredagsregatta'n med Kjell og Adriana om bord. King's Legend tok oss igjen da..


King's Legend med sol i seilene. 39 fot Freebird krysser rett bak oss. Vi kom faktisk likt.


Etter regatta'n er det bare nyte l,solnedgang og Fakaleitishow!


Kommentar fra Kjell: "Wow wow wow!"



Kongen kom p besk, s da mtte hele yas barn st vinke til han fra veien da han kjrte forbi.



En nr hvalen opplevelse. Og Milla er solgt!

Nr noe er "ment to be"!
Da vi seilte inn til Vava'u i kongeriket Tonga, var den frste personen vi mtte en hyggelig norsk fyr som heter Kjell. Han hadde sett det norske flagget og tok imot tampene da vi la til p brygga for sjekke inn i landet. Og som vi skulle forst noen dager senere, var det veldig, veldig bra at vi mtte akkurat denne Kjell... Men det kommer vi tilbake til senere.


En nybakt mamma-knlhval som hopper. (Foto: Hans Palmberg, S/Y Laya)


svmme med hval
Hvert r mellom juni til oktober ankommer knlhvalene den beskyttede skjrgrden Tonga har by p, for f unger og for finne nye maker. De hadde s vidt begynt komme da vi ogs ankom Tonga. Knlhvaler er nysgjerrige av natur, og en av de hvaltypene som er lettest komme i kontakt med. Det er en av grunnene til at knlhvalen ble jaktet p i stor skala p 1800 -og 1900-tallet. I dag er en stor business her p Tonga dra p hvalsafari eller svmme med hval. Noen mener at det er for mye av det, og at hvalene forstyrres nr de er p sitt mest srbare. Noen av hvalbtene har ikke lisens og kan vre hissige etter jage hvalene for at turistene skal f valuta for pengene. Vi dro med et kjent firma som heter Beluga Diving, som har lisens. De var veldig opptatt av ikke "jage" hvalene, men gi dem tid. De garanterte ikke at vi fikk svmme med hval, bare se dem. Alt dette hrtes veldig greit ut syntes vi. Vi ville ndig hisse p oss disse flotte gigantene.


Det var en helt utrolig opplevelse svmme med hvalene p Tonga. Her er Lise og hvalene.

Vi dro av grde med Ulf, Ulla og Hasse fra den svenske bten Laya, og Femke og Gijs fra nederlandske King's Legend. Det tok ikke lang tid fr vi s sjspryten fra hvalene nr de puster. Vi dro nrmere og plutselig kunne vi hre en rar lyd gjennom skroget. Hvalsang, fikk vi opplyst. Bare hannene synger, og de gjr det for finne seg en dame. Man kan hre sangen deres hele 100 kilometer gjennom vannet. Lyden hres ut som en blandig av alle dyrelyder, og det vibrerte i kroppene vre da vi l i vannet over dem. En helt utrolig opplevelse. Vi s den digre hvalen ta et slag med halen ogs var den borte. Den kan komme opp i en hastighet p syv knop med ett slag med halen, fikk vi opplyst!


Knlhvalene kom sakte opp fra dypet for puste litt igjen.

En babyhval og hans mor
Vi dro videre rundt en y da vi fikk ye p en liten babyhval sammen med moren sin. Man kunne tydelig se at det var en baby da den hoppet klumsete rundt og var leken. Helt uforberedt kom moren med en fantastisk fart opp av vannet i et digert hopp og landet p ryggen. Helt utrolig se! Babyen prvde s godt den kunne etterligne hva moren akkurat hadde gjort. En stund senere dukket det en annen baby opp sammen med moren. De l mer stille, s endelig fikk vi svmme med dem! Vi var s nrme at vi lett kunne ha tatt p dem, men vi prvde vre stille og holde oss slik at moren kunne se oss. Slik vi hadde ftt streng instruks om. Moren og den nysgjerrige babyen fulgte oss med de store ynene sine fr de gikk ned i dypet. Litt senere kom de opp igjen med sakte bevegelser. Det gjorde sterkt inntrykk p oss alle og se hvalene slik i sine egne omgivelser. Babyen drakk melk av moren og de holdt p som de ellers ville gjort uten se ut til vre noe srlig forstyrret av oss. En babyhval drikker omtrent 150 liter melk om dagen, med et fettinnhold p rundt 40 prosent. Det rare er at moren ikke spiser noen verdens ting hele den tiden den er her. En absolutt fantastisk opplevelse var det svmme med disse gigantene.


En mammaknlhval som hopper. Like etter prvde babyen hoppe. (Foto: Hans Palmberg)


En babyhval drikker 150 liter melk om dagen!

Milla er solgt!
Som jeg begynnte med innledningsvis, ble vi kjent med denne Kjell den frste dagen vi kom til Tonga. Han har bodd p Tonga en stund n sammen med kona Adriana fra Ekvador og sammen har de snnen Kristian. Men Kjell hadde ogs seilet den samme ruta som oss i en liten bt for noen r siden. Bten hadde han solgt i New Caledonia. Kjell og Adriana hadde mange gode tips om ankringsplasser og fine steder i Vava'u-gruppa. Vi ble ogs bedt i bursdagsselskap til lille Kristian som fylte to r. Den lille familien bor like ved Neiafu, ved vannet. S vi la oss p moringen rett ved huset deres. Etter ha fylt magene med plser, kake og is. Og etter ha brukt et sykt dyrt seil som sklie med vann og spe. Og etter ha sltt hull p pinjata'n, spurte vi Kjell om han visste om noen som kunne tenke seg kjpe Milla her i omrde. Vi prver jo alltid spre ordet om at Milla er til salgs. Det viste seg at han selv og Adriana faktisk hadde vrt p utkikk etter en liten seilbt som Milla. Hvem skulle ha trodd at man kunne selge bt i barnebursdager! Vi syntes alle at dette var "ment to be". S n har det seg slik at Milla er solgt til den herlige lille familien her p Tonga!


Fra Venstre, Kjell, Adriana og Kjell p besk i Milla.


Kristian fikk hull p pinjata'n p torsdagen sin.

Hva skjer n da?
Vi hadde jo planlagt selge bten etter Fiji en gang. Der er det marinaer og internasjonale flyplasser. Det er det ikke her i Vava'u. S for slippe kronglete og dyre flyreiser herfra, har vi ftt haike med en annen bt til Fiji. Vi kan trygt si at vi fant den flotteste bten i havna her seile videre med. Den heter King's Legend og er en klassisk Swan 65! Det blir en ganske annerledes komfort ombord p den flotte dama, enn det vi er vandt med i Milla. Den har seilt i Whitbread around the world og kom p andre plass p 70-tallet en gang. Gijs kjpte henne billig i 1999 da hun var under norsk flagg. I alle de 16 rene han og Femke har eid henne, har de hele tiden forbedret henne. At vi n skal seile videre med disse erfarne, nederlandske seilerne, i den bten, synes vi er en ganske kul avslutning p vr reise! Nr vi kommer til Fiji hper vi f tid til treffe igjen noen av seilevennene vres en siste gang fr vi gr ombord p et fly som skal frakte oss til gamlelandet.


Dette er King's Legend som vi skal seile med videre til Fiji. En klassisk Swan 65 fra 1970-tallet.

Mye har skjedd den siste tiden. Noen dager synes vi det er skikkelig trist tenke p at vi skal forlate hele dette flytende samfunnet. Alle vre nye venner og vrt lille hjem de siste fem rene. Andre dager synes vi det er spennende tenke p at vi faktisk har et hus komme hjem til. Med alle fasiliteter det har by p, som dusj og oppvaskmaskin! Og ikke minst gleder vi oss s utrolig mye til klemme p alle vennene vre og familien vr igjen. Men vi fortsetter skrive blogginnlegg helt til vi drar hjem. S flg med videre.






















Kongeriket Tonga

Dansende transer med sans for humor, nye vennskapsbnd som knyttes, deilig skjrgrd og hvaler er noe av det som har fyllt dagene den siste tiden.

Et flytende, lite samfunn


Vava'u er det neste samlingsstedet etter Tahiti hvor de aller fleste langturbtene gjr et stopp p sin reise. Dermed var det superkoselig treffe igjen mange av seilerne som vi har mtt rundt omkring i Stillehavet. Det er nok ogs grunnen til at det er en stund siden siste blogginnlegg. Rett og slett for opptatt med ha det moro! Noe av det morsomste med vre p langtur er jo nettopp alle mennskene man mter. Man fler at man ikke bare er i besk i ett land, men flere p en gang, ettersom man mter s mange forskjellige nasjonaliteter fra andre bter.

Festglade mennesker


Seilasen fra Niue til Tonga var faktisk en av de bedre p lenge. Tonga er det frste landet vi har vrt i, her i Stillehavet, som ikke ligger under et annet land. Det er kanskje en av grunnene til at det er annerledes her ogs. Det var kroning av den nye kongen like fr vi ankom ya, og det hadde vrt stor fest i hovedstaden. En konge som er bde likt og misslikt virker det som. Uansett er menneskene p Tonga veldig glad i fest og moro. Om det er kroning av en ny konge, bursdag, begravelse eller bryllup, s blir det fest. Og da holder de p hele dagen med lage mat og forberede. Underholdning med sang og dans er en stor del av det hele. Damene som framfrer de ste dansene med de lette hndbevegelsene, er gjerne innsmurt med kokosnttolje s det glinser av dem lang vei. Tilskuerne skal underveis i dansen klistre penger p den innsmurte kroppen. Det gjr at mange av sedlene her er ganske klissete. Vi var med p en "Tongan feast" p en liten y hvor det bare bodde en familie. Hele familien var med p feasten, 11 barn hadde de. Helgrilla smgris og veldig mye annen mat stod p menyen. Det var en herlig opplevelse.

Fakaleitishow.. Oh my!


En annen ganske spesiell og festglad gruppe mennesker, er fakaleitiene. De utgjr en stor del av kulturen p Tonga. Egentlig kan man si at dagens fakaleitier er en slags moderne versjon av en urgammel tradisjon. Vi har sett dem p alle yene her i Stillehavet, men under ulike navn, men de tar absolutt mest plass her p Tonga. Noen kaller dem bare "leiti's", det vil si "damene". Ja, det er transer vi snakker om. Rundt om i Stillehavet har vi hrt ulike grunner til at denne tradisjonen utviklet seg. I Fransk Polynesia hrte vi at det ofte ble mangel p gutter da det var stammekriger og mange av mennene dde. Dermed oppdro de alltid den eldste gutten i familien som jente, slik at arven kunne g videre. Her p Tonga hrte vi at hvis moren i en familien hadde for mange snner, kunne hun selv velge oppdra en av guttene som ei jente. Slik ville hun f mer hjelp til husholdningen, matlaging og vasking. I dag er det ofte et fritt valg av en gutt eller mann bli en fakaleiti. Nettopp fordi det er s dype tradisjoner for dette p Tonga, er det ingen som synes det er noe rart i det hele tatt. De er tvert imot en veldig godtatt gruppe mennesker som blir beundret for sin livsstil. Personlig synes jeg nordmenn har mye lre av det. Det skader da vel ingen om "han" vil vre en "hun"!?

Hver onsdag p Bounty bar har de et eget Fakaleitishow, som vi s klart har vrt p. Man kan ikke gjre annet enn le og nyte synet av danserne p dette showet. Vi syntes det hele var helt konge, og vi tror danserne digga det ogs. Tror nok at bildene sier alt. Her festes sedlene gjerne i BH-en selvflgelig.

En etterlengtet skjrgrd


Tonga har ikke bare flotte og annerledes mennesker by p. Naturen her er ogs fantastisk. Vi hadde ftt noen gode tips av en lokal nordmann. Swallows Cave er en dyp hule man kan snorkle i. Det var et utrolig stilig sted. Det tar ikke lang tid seile rundt fra y til y her i Vava'u. Dessuten er ygruppa beskyttet av et rev, det betyr at man har vind men ingen blger. Bedre blir det neppe! Et sted som Tonga, har vrt etterlengtet. Det er ogs fine turomrder p mange av yene, som vi har benyttet oss av. Fra Neiafu kan man g opp p en topp med god utsikt over hovedhavna som er Port of refuge.
Vi har opplevd veldig mye annet moro her p Tonga ogs. Neste blogginnlegg blir hvalenes blogg. Dessuten skal vi fortelle hvordan det gr med btdsalget. Vi lover at det ikke blir lenge til neste blogginnlegg, det er nemlig grvr her.















































Niue -"Se kokosntta"

En misslykket fiskehistorie
Vi hadde en variert seilas fra Rarotonga til Niue. Vinden var egentlig ganske irriterende fordi den gikk opp og ned i styrke alle de fire dagene det tok seile til lille Niue. Snrene var s klart ute p turen og den siste dagen hvinte det noe voldsomt fra den store fiskestanga. Det m ha vrt et digert beist, for det er sjeldent at den store stanga byer seg s langt ned som den n gjorde. Dessverre mtte det g galt.. Med hjertet i halsen ryk snret og vi s ingen spor av monsteret. Fr det plutselig beit p den lille fiskestanga! Denne gangen s vi en blue marlin som hoppa bak bten. Etter litt klning med ta ned seilet, fikk vi inn ganske mye av snret. N har vi'n, tenkte vi selvsikkert. Men s ryk det snret ogs! Nei og nei, har vi mistet grepet?! Vi pleide jo bli kalt "fiskebten Milla". Vi var begge helt skjelvende etter episoden. Men da vi trodde det hele var over kom en babyhval svmmene mot oss. Den var tydeligvis nysgjerrig p alt hysteriet rundt bten. Igjen ble vi helt i hundre, for det har faktisk ikke vrt hverdagskost for oss se hval s nrme. Det er ganske rart at man kan seile i flere dager uten at noen ting skjer. Ingen tegn til fugl eller fisk, men s i neste sekund fr man alt p en gang!



Niue - en opphevet korally
Niue er verdens minste selvstendige stat, og p det lokale sprket heter ya "Se kokosntta". Det er ganske stt da. Og kokosntter s vi her ogs. Det vi frst la merke til da vi nrmet oss ya, var alle hulene og grottene langs land. Landskapet s annerledes ut, og vi gledet oss veldig til sjekke ut dette stedet. Vi fikk hre at Niue er verdens strste opphevede korally, og dette ser man spor av over alt p ya. I innlandet finner du koraller!

Med sikt p omtrent 30 meter er Niue et av de beste snorklestedene vi har vrt p til n. Grottene og hulene gjorde det hele enda mer spennende.


Hipp hurra for kapteinen!
Kaptein rdskjegg fylte hele 26 r dagen etter at vi hadde kommet fram, og det ble s klart feiret sammen med svenskene fra Laya og amerikanerne fra Eventide. Dermed fikk vi igjen sett at det er "god plass" til ni mennesker i cockpiten i Milla.
Mange seilere velger ikke stoppe p Niue p grunn av den utsatte ankringsplassen og at man m heise jolla p land med en kran hver gang skal p land. Men i forhold til den skalte "marinaen" p Rarotonga, var Niue helt topp. Det er 16 gode moringer som man kan ta i bruk og krystallklart vann. Kranen er forholdsvis enkel bruke hvis det ikke er for mye svell inn der man tar opp jolla. Vi var heldige med vret og l fint p moring der i noen dager. Men om det skulle blse rett inn der, er det en utsatt plass vre s klart.

Bursdagen til Kjell ble feiret sammen med (fra venstre) Agneta, Are, Ulla, Hasse, James, Todd og Brittany.


Det er vel ingen ting som slr hval i solnedgang. Hvalsesongen har akkurat begynt for fullt her p Niue.

Et annerledes landskap
Niue har dessuten en flott liten yachtclub som er drevet frivillig. Dette m vre den eneste yachtcluben uten noen lokale bter registret. Og med flere bter registrert, enn det totale folketallet i landet. De har en koselig kaf med et godt utvalg av byttebker. De ble veldig glade da de fikk det slitte norske flagget vrt. De lovte gi det en fin plass p veggen der. En hel dag brukte vi p leie bil sammen med Agneta, Hasse og Ulla, fra Laya. Det var veldig "mysigt" og vi fikk sett en hel haug av grotter og huler i alle farger, fasonger og strrelser. Landskapet p ya ble bare mer og mer fascinerende. Mange av grottene med vannhull har fungert som kongens badeplass fr i tiden. Ulla og jeg (Lise) dro p vr egen lille tur dagen etter til Togo Chasm. Det var en flott tur som frst gikk igjennom en urskog fr det pnet seg en vei mot havet, og et ugjestmildt landskap viste seg. Jeg kan ikke si at jeg noensinne har sett noe lignende faktisk. Sylskarpe og spisse steinformasjoner var det eneste vi kunne se p alle kanter. Det gikk en betonglagt sti gjennom hele det merkelige landskapet og deretter en lang trapp ned til et lagunelignende sted med strand og palmer. Hele stedet virket mer eventyraktig enn virkelig.

Togo Chasm hadde merkelig og ugjestmild natur by p.


Kongeriket Tonga
Etter noen deilige dager p Niue med mye bra snorkling og fine opplevelser, seile vi videre til kongeriket Tonga. Vi seilte rett til Vava'u, og endelig fikk vi bra seilvind! Turen tok to dager og vi kryssa datolinja p veien. Det vil si at vi hoppet over en dag. Bra at det ikke var bursdagen til Kjell da. Vava'u er et nett med yer og holmer. Endelig kan vi seile i en skjrgrd igjen. Vi har bare vrt her i noen dager n, og gleder oss stort over bedre priser, bedre internett og en hel haug med bra ankringsplasser velge imellom.





















Kia Orana Rarotonga!



Vrt siste lille eventyr p Aitutaki ble toppet da vi dro p en minneverdig fest hos noen lokale p ya. Karaoke, lokale dansemoves, juksing i kortspill, synge med politimester Tucks og danse med transen Princess, er stikkordene for den kvelden. Dagen etter dro vi p bananslang med politimesteren. Han spkte at vi kom i fengsel hvis vi ikke ble med. Vi rakk ikke tenke srlig lenge p hvem som faktisk eide bananene fr de var kappet ned og lagt p lasteplanet p politibilen. - Jeg har for vondt i ryggen til dra p bananslang alene, men sammen fr vi det til, forkynte Tucks. Slik endte vi opp med omtrent 200 bananer p dekk...


Etter to flotte uker p paradisya Aitutaki, og etter ha blitt godt kjent med de fleste p ya, var tiden kommet for seile videre. Kursen ble satt til Rarotonga, den strste og mest beskte ya av Cook Islands. Vi var spente p om vi kom til sette oss fast igjen da vi skulle seile ut av passet p Aitutaki, men det gikk strlende og en haug med digre skillpadder fulgte oss ut av passet. Det ble en humpete tur med motvind i ett dgn fr vi var framme. Ingri holdt seg overraskende frisk p turen, mens de erfarne seilerne Kjell og Lise var uggene. Lnn for strevet fikk vi da det hvinte i fiskestanga. En sinna Marlin hoppet som en gal og dro nesten ut alt av snre. Lykken var dessverre kortvarig, for monsteret av en fisk hadde valgt g p den minste fiskestanga vr, svmte i 100 forbi bten og snret ryk. Uansett var det adrenalinfyllt og herlig oppleve det igjen. Ingri fikk dessuten tatt et flott bilde av sinnataggen.



P Rarotonga er det kun et sted man kan ligge med bt, og det er et forferdelig sted ligge i nordavind. Og s klart ble det nordavind dagen etter at vi hadde kommet hit. Vi var rundt fem bter som rullet i det store svellet, og prvde hjelpe hverandre med mer fortyninger. Heldigvis hadde vi allerede lagt ut et ekstra anker og alt gikk fint. Men en aleneseiler fra japan fikk revet i stykker begge kryssholtene akter. Om noen dager er det igjen meldt nordavind s da seiler videre mot Niue og Tonga.



Rarotonga har mye spennende og variert by p enten man liker strandliv, festing, kirker eller toppturer. Vi har naturlig nok prvd litt av alt. Dessverre har vi vrt litt uheldige med vret, som igjen har satt en stopper for snorkling og strandliv. Men en tur til toppen "The Needle" fikk vi til. Det var rett opp i 45 minutter, fr vi kunne nyte utsikten over begge sider av Rarotonga. Matpakka ble rappa av en lur hane som bodde p toppen der. Ingri dro hjem i gr etter tre fantastiske uker, tusen takk for besket, vi savner deg allerede!



























Aitutaki - Ingri p besk!

Etter en grei fire dagers seilas fra Bora Bora, sammen med den norske bten Serine, ankom vi Aitutaki p morgenen 31. Mai. Vi visste at det kunne hende vi mtte bli liggende utenfor lagunen p grunn av dybden i den smale kanalen inn, men hpet at vi kunne f Milla p innsiden likevel. Serine, som er en katamaran, kjrte inn frst og etter at de hadde lagt seg til rette kom de ut med jolla for guide oss inn mellom korallhodene, og hjelpe oss av revet hvis vi skulle vre veldig uheldige. Det var sterk strm i pningen, og vi gikk bare i 1,8 knop p full gass. Men s snart vi var innafor, roet det seg. Halvveis inn i kanalen er det grunneste stedet, og vi satte oss litt fast i sanda ett par ganger, men vrikka oss igjennom med full gass og svinging frem og tilbake. Forvrig stikker Milla 1, 8 meter. Utrolig deilig vre trygt i havn! Utenfor lagunen ville det ha gynget noe veldig.



Dagen etter kom vre kjre venn Ingri p besk. Vi hadde egentlig lovet hente henne p flyplassen, men hun hadde visst tatt ett tidligere fly og plutselig stod hun p kaia. Det var super gy f besk igjen! Vi fikk ombord all bagasjen som for det meste bestod av Toro, lakris, sjokolade og btdeler. Deretter bar det ut p utflukt til Honeymoon Island med jolla, en av de 15 "motuene" innenfor Aitutakis lagune. Det var mye lenger enn det s ut til, men vi fortsatte likevel. Jolla har vrt lekk siden Panama, men den fungerte snn passe (bortsett fra en liten "stupe krke" i en stor blge). P Honeymoon Island var det masse fugler og ingen brudepar. S kom det et lite uvr selvflgelig, og vi hoppa i jolla for kjre tilbake. Det ble en klissvt affre, men vi kom fram til slutt. Da var alle slitne og vi sovna klokka tte.



Ingri hadde med deler for fikse blant annet ny kontrollboks og wireoverfring til girkassa, og det ble gjort dagen etter. Vi var veldig spente p om delene kom til passe, noe det gjorde. Det ble veldig bra. S n blir det lettere legge til igjen, hehe!



Hver dag har vi hatt det hyggelig med Henrik og Sissel fra Serine. Lenge har vi vrt de eneste btene som har ligget her p Aitutaki. Blant annet var vi p lokalt danseshow med deilig buffet, og et flammeshow et annet sted. Det ble ogs veldig gy nr vi lappa jolla med lappesakene som Ingri hadde med. Da kom nemlig en lokal fyr som heter Jack med noen gode drinker som heter Woodstock, kjent som "Woody's". Det endte med en kveld p fiskeklubben med biljard og dansing. Desverre ogs noen stjlne ting fra sekken vr som vi selflgelig glemte nr vi gikk. Takk for kjre hjem med jolla, Henrik og Sissel!



Rundt Aitutaki ligger det mange sm motuer eller yer, blant annet One Foot Island som er en populr badey. Dit dro vi sammen med Serine i de to jollene vre, og koste oss i noen timer med l, bading og snorkling med kjempemuslinger (virkelig KJEMPE). De har ogs verdens minste postkontor p One Foot Island, hvor man kan f et stempel i passet hvis man vil. Det er selvflgelig en fot. P vei tilbake stoppet vi for snorkle utenfor Honeymoon Island hvor vi hadde hrt det skulle vre bra. Det var det ogs, for de mater visst fiskene der og de er ikke redde, bare nysgjerrige (eller sultne). Det svmte noen store Giant Trevallys forbi, og det var konge se p. Ingri fikk ogs sett sin frste skilpadde, s da var hun fornyd.



Da vi la til her med bten p en sndag, kunne vi hre kirkesangen p lang avstand. Dermed ville vi jo gjerne hre de tradisjonelle hymnene nr neste sndag meldte sin ankomst. Vi hadde ekstra flaks da vi gikk i kirken p den frste sndagen i mneden, da gr nemlig alle i hvite klr og det gjorde hele opplevelsen ganske spesiell. Ingri hadde bde hvit kjole og strhatt, men Kjell og Lise har ingen hvite klr igjen. haha. Befolkningen p Aitutaki er veldig stolte av at de var den frste ya av Cook Islands som lot seg kristne. Kirken vi beskte er den frste som ble bygget p hele Cook Islands, og er bygget av koraller og steiner fra ya p 1820-tallet en gang.



Det er ganske billig leie scooter her, s vi har leid to stykker og kjrer rundt p eventyr. Det er venstrekjring her, noe som er veldig uvant og fles farlig. Vi dro opp p et utsiktspunkt og spiste kokosntt fr vi trilla ned igjen for ta et bad. Livet er ikke s verst her i Stillehavet.



Farvel til Selskapsyene, takk for alt!

Ruta vr fra Tahiti og videre har gtt via Huahine, Raiatea, Tahaa og Bora Bora, som blir vrt siste stopp p Selskapsyene fr The Cook's. Endelig var eksosanlegget i orden. Det passet jo bra da vinden fremdeles var fravrende. Da fikk vi testet det ordentlig p en nattseilas over til Huahine. P Huahine ankret vi opp alene i en liten lagune innenfor et rev p sr-st siden. Deilig turkist vann lokket oss fort uti da vi kom fram.


Etter et dgn med seiling var vi p Huahine p leting etter ankringsplass i vakre omgivelser.

Rett fra hjertet
Fra det nrmeste lille huset kom en mann padlene over til oss med et digert smil. Med mye armbevegelser og lyder hoppet han om bord. Fremdeles med disse helt uforstlige lydene og kroppssprket sitt, viste han oss en liten bok. Vi skjnte n at mannen var helt dv og at han gjerne ville at vi skulle skrive i gjesteboka hans. Navnet til den lille, blide fyren var Paul, og han ble vr gode venn i den tiden vi var i bukta p Huahine. Vi ble med Paul p tur til et utkikkspunkt p ya. Det var deilig og kjligere p toppen der, og grantrr blandet med palmer i den tette vegitasjonen p veien opp. P toppen tok vi oss en velfortjent pause med kokosntter og herlig utsikt over ya.




P en liten topp p Huahine hadde vi flott utsikt over ya. Lise ble sliten akkurat som den spreke Paul foruts. Haha!


Hver dag kom Paul innom oss med kokosntter, brdfrukt, papaya og fisk. S det gjorde ingen ting at det ikke var noen butikk i nrheten. Paul er en snn fyr som helt enkelt er superglad for kunne gi og vise folk stedet hvor han kommer fra. Vi prvde gi han ting, men det var ikke helt lett. Men noe fiskeutstyr fikk vi heldigvis gitt han. Paul hadde en diger eiendom som strakk seg fra lagunen vi l i til den andre siden av revet ut mot havet. Huset han eide s lite og stusselig ut, men nr vi kom nrmere s vi at han var fornyd. Han hadde solcellepaneler, bter og en diger hage som han styrte og stelte med. Og ikke minst en lang strandlinje med mange fine skjell. Det var verdt seile til Huahine bare for mte en s genuin lykkelig mann som helt klart levde for dele med andre av hele sitt hjerte.


Paul og Lise p en liten topp p Huahine ca. 350 m.o.h

Blyde ler
Huahine hadde mer by p enn flotte mennesker. Litt lenger nordover p ya var det noen nysgjerrige, blyde ler. lene er hellige og blir ofte matet av turister og lokale. Vi mtte to unge gutter som tok oss med til lene for mate dem. De var digre med lysende bl yne. Vi stoppet ogs p en liten perlefarm midt ute i lagunen. Det var den eneste perlefarmen p Huahine og de viste oss hvordan de svarte perlene blir laget.

Man kunne se de lysende bl ynene p lang avstand.



Her kan man se en liten perle kapslet inn i en liten pose i stersen.

Gamle og nye venner
Etter hvert kom ogs "Libby" til den lille lagunen. Frste gangen vi snakket med Dena og Terry om bord p Libby, var midt ute p Stillehavet. Etter det har vi mtt hverandre tilfeldig langs veien og hatt mange hyggelige stunder sammen. N hadde de ogs mannskap om bord, og Su og John ble ogs vre gode venner. Da vi seilte sammen til Raiatea fikk vi tatt noen fine seilebilder av hverandre.
P Raiatea mtte vi tilfeldigvis et ungt, norskt par. Det var evigheter siden sist vi mtte nordmenn, s det var superhyggelig. Sissel og Henrik kjpte en katamaran p Tahiti og skal seile til Australia. Da skal vi jo samme veien og hper p flere koselige dager sammen med dem.


Libby fant til slutt lettvindseilene sine. Terry og Dena er p midten av bten, og Su og John str i cockpiten.


Danseshow p polynesisk vis
Raiatea og Tahaa deler lagune og er fint beskyttet av rev rundt yene. Det er ogs mange godt synlige innganger i revet for komme inn dit. Det er en del charterfirmaer p yene s det var nok av bter der. Vi var der bare noen dager, men fikk oss med oss en del. P srspissen av Tahaa mtte vi en hyggelig restauranteier som het Jeremy. Vi var heldige f med oss en helaften p den ste restauranten med lokal mat og danseshow. Danseshowet var helt rtt, spesielt flammeshowet og rumpeshakingen de fremfrte. Snart nrmer det seg en stor dansefestival p de fleste yene her, og man kan hre trommene omtrent hver dag. Polynesierne elsker danse, og ver intenst n om dagen.


Denne gjengen var r p spille. Spesielt han helt til hyre, og ikke minst babyen p tromma.



Hulaskjrt, kokosntter foran puppene, rumperisting og flammer er stikkordne her. Ikke rart at Polynesiske jenter er verdenskjent for sin skjnnhet bde innvendig og utvendig.

Med lukt av vanilje
Jeremy eide ogs en liten vaniljefarm og fortalte oss at det var det som er hans store "passion". Dermed fikk vi jo s klart lyst til se en vaniljefarm ogs. Jeremy viste oss veien til en fin vaniljefarm i "Vanilje dalen". Der var det en eldre fyr som viste oss rundt p grden sin og forklarte med gebrokken fransk-engelsk hvordan de dyrker og lager de ste, svarte stengene. Det tar hele tre r og mye jobb med trking og damping fr de er klare. S n om dagen er vi kreative med vanilje. Med stor suksess har vi vanilje i kaffen og i romen. Nam nam.


Denne hyggelige fyren viste oss gladelig rundt i vaniljefarmen sin. Han var opptatt av kologisk dyrking og fortalte oss at det tok tre r f en ferdig produsert vaniljestang.


Ferdig produsert vanilje klar til eksport til USA og Europa.


I Vaniljedalen p Tahaa var det absolutt nydelig.

Superpopulre Bora Bora
Vi likte oss egentlig godt p Tahaa, men mtte dessverre videre hvis vi skulle rekke se noe av Bora Bora ogs fr vi forlater Selskapsyene og Fransk Polynesia. Men Bora Bora har i grunn vrt litt skuffende i forhold til de andre stedene vi har vrt. Alle de fineste stedene er kapret av hoteller og resorter. Den lille byen var mkkete og det virker som om noen av de lokale er litt lei av turister. Bora Bora har lenge vrt fullt utviklet med tanke p sitt potensial som turistml. S vi tror nok at det flott vre gjest p hotellene her, men litt vanskeligere er det med bt. Men for all del, de stupbratte fjellene, naturen og havlivet her er vakkert! Og vi innrmmer ogs at vi ikke har vrt rundt hele ya.

N gleder vi oss til f besk av vre kjre venn Ingri! Hun skal vi mte p Aitutaki om noen dager. Da blir det deilig ha et slapt tidskjema og bruke god tid der fr vi drar videre mot Kongerike Tonga og hvalene der.


Kjell var fornyd med drinken som Jeremy laget til oss.

Tahiti og bylivet

Seilasen fra Fakarava til Tahiti gikk ufattelig treigt. Uten vind og med et delagt eksosanlegg kjrte vi av grde i en 2,5 knops fart. Vi rakk ikke en gang ut av sundet p Fakarava fr sola gikk ned, og mrket var altoppslukende. Sundet er veldig stort, og vi tenkte vi at det ville bli lett. Men da vi var midt i sundet kunne vi hre blger bryte og brke rett foran oss. Strmmen ble sterkere og igjen ble vi tatt av disse voldsomme strmblgene som kastet oss bde hit og dit. Heldigvis varte det ikke lenge fr vi var ute av det. De neste dagene tuslet vi sakte men sikkert mot Tahiti. Vi fikk faktisk fisk p veien ogs. En nydelig dorado og en flott wahoo, som er supergod til sushi. Tahiti kunne vi se p lang avstand med sine hye, grnnkledde fjell. Dette lignet mer p Marquesas enn Tuamotosygruppa som vi nettopp hadde lagt bak oss.


Drlig vr ventet oss da vi nrmet oss innseilingen til Tahiti.

Helligdager
Vi gledet oss villt til f fikset eksosanlegget. Nesten umiddelbart etter ha fortyd i en kliss ny marina i Papeete, dro vi ut p jakt etter butikker som kunne ha det vi trengte. Vi ankom p en fredag, men ble fort skuffet da vi s at alle butikkene var stengt. Selvsagt var det helligdag, og vi mtte pent vente til mandag. Det ga oss helgen p mte igjen "gamle" kjente fra andre langturbter. Selv om man bare har mtt hverandre et ftall ganger fr, er det som om man har kjent hverandre i lange tider nr man plutselig og helt uventet mtes igjen. Det er noe av det vi liker best med langturmiljet. Mange vennlige og fine folk som man mter p kryss og tvers. Matvognene som var et steinkast fra marinaen ble hyppig beskt. Her fr du tak i all slags mat for en rimelig penge.


Alle damene gr rundt med blomsterkranser i hret eller en blomst bak ret.

vre i en by igjen
P Tahiti hadde alle ulike prosjekter p gang av en eller annen skala. Dette er ya hvor man fikser ting. Vi syntes det var koselig vre i byen igjen. Papeete er en ryddig og fin by, men utypisk for Stillehavet. Etter ha seilt i flere mneder var det deilig med alle privilegiene en by og en marina kan gi. Som lett tilgang til alt man trenger, rent vann i mengder og ikke minst en ferskvannsdusj! Men mange blir for komfortable p slike plasser og kommer seg ikke videre. Det hadde vi ingen intensjon om overhode. S da endelig mandagen kom var vi tidlig p'n for finne deler til eksosanlegget. Etter mye leting etter de riktige dimensjonene fant vi til slutt det vi trengte. Det ble litt av en grisejobb fr vi ble ferdig. Og resultatet ble supert!


Kjell l klemt bak motoren i lange stunder for skru alt p plass. Det nye eksosanlegget ble helt supert og uten lekkasjer!


Streik og flotte mennensker
Gassen hadde ogs blitt tom om bord, og vi begynte bli lei av wahoosashimi. Men til vr store skuffelse streiket gassfolka. Ingen fikk fyllt gass. Er det mulig, tenkte vi!? Streiken varte og rakk, og vi mtte f fyllt den flaska for kunne lage mat om bord og komme oss videre. Slitne etter bre rundt p den dumme gassflaska, stoppet en bil oss. De to karene kunne lite engelsk, men pekte p flaska og sa hopp inn. De kjrte oss til industriomrdet der en gjeng streikene folk hadde satt seg utenfor inngangen med plakater, griller og fiskeutstyr. Det tok ikke lang tid fr vi skjnte at dette var nyttelst. Ingen kom inn p omrdet hvor de digre gasstankene var. Vi var igjen klare til gi opp, da sjfren vr tok en runde blandt de streikende. Deretter ringte han til noen og med et stort smil forklarte han oss at han hadde ordnet det. En fyr tok flaska vr og ikke lenge etterp kom han tilbake med den, helt full denne gangen. Fantastisk! De to mennene hadde akkurat brukt mye av tiden sin p kjre oss hit og dit og vi er evig takknemlige for det. Gang p gang p denne turen fr vi bekreftet at folka i Stillehavet m vre verdens hyggeligste mennesker.

Markedet
P alle ukedager er det liv i den store markedshallen i Papeete, men p sndag flyter det over. Gatene rundt markedshallen blir fyllt med boder som selger alt mulig rart. Stort sett frukt, grnnsaker, kjtt og fisk. Men ogs hndverk som blomsterkranser med deilige dufter, eller smykker laget av skjell og perler. P rekke og rad s vi alle fiskene vi nettopp hadde snorklet sammen med. Revfisk i alle regnbuens farger. Digre tunfiskfileer kunne du ogs kjpe. Og selv om folkemengden var stor, var hele atmosfren der veldig rolig og mild. Skal du til Papeete m du ikke g glipp av markedet der.


Inne i den store markedshallen var det liv og rre fra kl. 04.00.






Etter en ukes tid med asfalt under beina var vi ivrige etter komme oss av grde igjen. Huahine sto p programmet. Etter et dgn med kjring og testing av eksosanlegget var vi framme i nydelig, turkis lagune med palmer og sm hus p alle kanter.
Her skulle vi mte verdens gladeste og gavmilde mann, Paul. Vi skulle ogs g en liten topptur med herlig utsikt. Ta p hellige ler med bl yne skulle vi ogs gjre. Men alt dette blir det mer av i den neste bloggoppdateringen! Som vi allerede gleder oss veldig til dele med alle.


Slenger med et bilde av smykkene vi har laget i det siste med de svarte perlene vi kjpte p Fakarava.

Tuamotos - de mange atollene


Man ser omtrent ikke inngangen til atollen fr man er der. Sterk strm kan ogs gjre det vanskelig entre en atoll. Men vakkert er det!

entre en atoll

Kjell str i masta med haukeblikket sitt. Passasjen inn til Takaroa er grunn og smal. Strmmen er sterk og drar Milla raskt av grde. Plutselig blir hele det ellers rolige btlivet veldig adrenalinfylt nr vannet begynner koke av strmblgene. - Full gass n, Lise! Roper en litt stressa kaptein fra oven, med lys stemme. - Hardt babor n. Hardt styrbord n! Ordrene kommer flyvende ned til Lise, som gjr jobben hun er satt til. Vannet er s klart at vi kan se hver eneste skarpe korallhode og steiner under oss, de virker som kjempetrusseler idet vi seiler over dem. Ekkoloddet gir ingen respons, s vi har hjertet i halsen. Er det dypt nok? Kjell holder seg godt rundt masta idet Milla glir rett over en diger korall. Men Milla flyter fint videre og strmmen tar oss ut p dypere vann igjen. Vannet blir mrkere og vi vet at faren er over. Vi har kommet oss igjennom passet og en stille, ny verden viser seg innenfor atollen.


Kjell tar seg en velfortjent kokosntt!


Hva er en atoll da egentlig?

ygruppa Tuamotos blir ofte kalt "The dangerous archipelago", og vi forstr virkelig hvorfor. Vi kan bare oss tenke oss hvor nervepirrende det m ha vrt komme hit uten kart. Tuamotus bestr av omtrent 76 atoller i Fransk Polynesia og er den lengste kjeden av atoller i verden.
En atoll er en eller flere korallyer som helt eller delvis omkranser en lagune. Det m vre fra disse yene begrepet "paradis" stammer fra. Svaiene palmer, hvite strender og tyrkist hav finner man her. Atoller er dannet fra nedsunkne vulkaner som ofte reiser seg flere tusen meter opp fra havbunnen. Over tid har vulkanen sunket og erodert ned til under havflaten, mens de tilhrende korallrevene har fortsatt vokse i hyden. Det som blir igjen er en sirkelformet y med en lagune i midten. Men som beskrevet ovenfor, er det ikke alltid lett entre disse pardislignende atollene. Kartene stemmer ikke alltid, s det er lurt ha en utkikk. Stort sett er vannet veldig klart, s hvis det er mrke bltt er det trygt, lysere bl betyr at det blir grunnere, brunt betyr stopp, snu eller bakk!


P rusletur over et rev. Vi s masse haier p hver side av revet.


Forlatte hjem, og dem som velger bli

Langt fra alle yene i Tuamotos er bebodd, og det er heller ikke en pning i alle atollene. Til vr forundring oppdaget vi at mange av de ste, sm husene p Takaro var forlatt. Hus med solcellepanel og fine hager var rett og slett forlatt for godt. Alt er ikke som man skulle tro i paradis skulle det vise seg. Isolasjonen som disse yene gir, forrsaker at mange flytter nr barna blir eldre. Mange av yene sliter med innavl og f mennesker flytter til atollene. Likevel s vi ikke mye fattigdom p de stedene vi var, og folk virket glade. De svarte perlene har gjort til at de fleste her har nok av penger. Likevel lever de enkle liv med sm, fine hus og hager. De menneskene som fortsatt bor her er ste, hyggelige folk. Og veldig aktive. S fort sola begynnte g ned, var det fotball, kampsport, basket, aerobic og jogging rundt om i den lille landsbyen. Religion str sterk p stort sett alle yene her. Bare i den lille landsbyen p Takaroa var det to kirker. Stadig vekk hrte vi folk ve p kirkesang, som ikke minner noe om de norske salmene. Her er det heftige trommer og sterke stemmer som gjaller gjennom kirken p sndagene.


Hus p land og i vann er forlatt p Takaroa. Vi hrte lignende historier fra de andre yene.


Den lille byen p Takaroa var st med imtekommende mennesker.


Perlenett om er blitt renset for sters.

P jakt etter den svarte perle

Tilbake til perleindustrien som har satt Tuamotos p kartet. Fr i tiden fridykket perledykkere ned til 30 meter for hente opp stersene med de svarte perlene. I dag har de etterspurte perlene gjort at enorme perlefarmer har blitt laget. Vi mtte kjre sikk-sakk gjennom perlefarmene p Takaroa for komme til den andre siden. Og s klart fikk vi som ml se disse bermte perlene. Det skulle vise seg vre lettere sagt enn gjort p Takaroa. Men vi tok jolla til et av husene som str p pler ute i vannet og forhrte oss rundt. Til slutt fant vi et sted hvor de produserte perler. De var overrasket over besket, men viste oss gjerne rundt i sin lille perleproduksjon. Det var kult se hvordan de med forsiktige, men besluttsomme hender pnet stersen for s plante et lite korn der inne. Mellom hver sters mtte redskapene skylles nye, ellers blir det missannelser p perla. Deretter ble de bundet sammen p lange rekker for s bli hengt ute i vannet. Der blir de i ett til to r fr en perle er blitt til. Man vet ikke alltid utfallet av perlene. Noen blir rare og klumpete. De dyreste og mest ettertraktet er de som er helt svarte, perfekt runde, skinner fint og er ca. 16 mm i diameter eller strre. Selv om de kalles svarte perler, kommer de i mange fargesjateringer. Dessverre hadde perleproduksjonen falt drastisk p Takaroa p grunn av en sykdom som angrep stersen. Dette var ogs en av grunnene til at folk flyttet derfra.


Presisjon m til nr en liten "fr-perle" skal plantes i stersen. Denne dama var dreven.


Omtrent seks personer jobbet p den lille perlefarmen vi snek oss inn p. Denne dama gjorde stersen klar til entre vannet igjen.


Etter ett eller to r pnes skjellene. Noen ganger er det perfekte runde perler der, andre ganger er det missformede perler. Smykker blir laget av de aller fleste perlene.

Fakarava og motortrbbel

Vi skulle nske vi hadde bedre tid til utforske flere av atollene. Men vi mtte komme oss videre. Heldigvis hadde vi satt av tid til beske en atoll til fr vi satte kursen mot Tahiti. Vi hadde en fin seilas til Fakarava, som er en av de strste atollene her. Atollen er s diger at man ikke kan se over til den andre siden. Selve passet inn til Fakarava er veldig stort og vi tenkte at det ikke ville bli noe problem komme inn dit. Da vi nrmet oss inngangen til atollen gikk vi fortere og fortere. Vi skjnte straks at strmmen var sterk innover i lagunen. Vi l midt i inngangen da vi oppdaget hye, skummende strmblger litt lenger inn i atollen. S klart hadde det ogs blst opp en del ogs. S i frisk vind hoppet vi rett inn i strmblgekaoset. Vi gikk i 8 knop og ble kastet fram og tilbake. Takk og lov for at strmmen faktisk var inngende. Heldigvis tok det ikke lang tid fr vi var igjennom og strmmen ble borte. Det var fortsatt et lite stykke fram til ankringsplassen, selv om vi var inne i lagunen. Med vinden midt i trynet ble det til at vi presset motoren vr litt for hardt. Eksosanlegget som vi hadde bestemt oss for bytte p Tahiti uansett, begynnte lekke vrre enn noen gang. Motoren ble varm og girwiren satte seg bom fast. S den frste dagen p Fakarava gikk til vaske Milla og planlegge nytt eksosanlegg. Slik er vr hverdag om bord. Fra et sekund til det neste har noe gtt i stykker. Vi var sjeleglade for at det ikke var girboksen.


Etter en noe stressende frste dag p Fakarava, syntes vi at vi fortjente en l p deling.


P Fakarava var det mye mer "turistifisert", men fortsatt superhyggelig. Kjell dro p to dykketurer. - De fineste dykka jeg noen gang har vrt p, var hans kommentar etterp. Alle mulige koraller, fisker, haier og mantareys var se. Snorklinga var ogs helt fantastisk. P Fakarava fikk vi ogs kjpt noen perler fra en lokal forhandler. S fornyde med dykking, snorkling og perler kunne vi seile videre til Tahiti med ett par prosjekter i bagasjen.


Kjell kjpte noen fine perler p Fakarava. Fornyd med fangsten.


Til slutt legger vi med bilde av tatoveringen til Lise som hun tok p Hiva Oa!

Fatu Hiva og veien videre til Tuamotos

Vi hadde hrt at Fatu Hiva var ya dra til om man ville oppleve mer av det "opprinnelige Stillehavet". Det er ingen flyplass p ya, og btene gr ikke akkurat regelmessig. S etter noen finfine dager i den lille bukta p Tahuata, seilte vi ned til Fatu Hiva. ya hvor Thor Heyerdahl og kona Liv bodde fra 1937-1938. De hadde et nske om reise vekk fra sivilisasjonen og leve et mer primitivt liv. Men mange hendelser tvang dem til slutt vekk fra det de ved frste yekast trodde var paradis. Uansett var det her Thor Heyerdahl ble opptatt av utbredelsesmnsteret for polynesisk kultur. Teorien om at folk fra sr-amerika seilte over Stillehavet for s befolke yene her, vokste i Heyerdahls tanker. En teori som skulle utfolde seg i tidenes mest vgale og fascinerende langturprosjekt med flta Kon-tiki.


Ei glad jente p vei til Fatu Hiva


Innseilingen til Hanavave var spektakulr!


En naturlig "Tiki" titter fram


Tikien som vokter over Hanavave.


Vi skulle ha vrt der..
Angende vgale langturprosjekter. Seilere flest vil nok si at seile over Stillehavet i rett sesong og med en riktig utstyrt bt, ikke burde vre noe problem. Stort sett har man passatvinden og rolig hav i vente. Men man kan ha uflaks. Som vre venner fra "Nirvana Now". Hva om du treffer en container eller en hval, og begynner ta inn vann? Eller hva om en blge treffer helt feil, roret faller av, og du tar inn vann? Hva om du ikke klarer stoppe lekkasjen? Det siste skjedde nettopp med vre kjre venner fra Kanada om bord "Nirvana Now", som vi skrev om i forrige blogginnlegg, var langt bak oss. Som sagt, kastet vi anker samtidig fra Las Perlas. Planen var seile over Stillehavet sammen. En av hovedgrunnene til seile sammen var jo nettopp at vi da kunne hjelpe hverandre om vi skulle havne i havsnd. Som vi skrev i forrige blogginnlegg, seilte "Nirvana Now" veldig tregt og vi hadde ikke tlmodighet til vente p dem. Det spiser p samvittigheten vr n. De var fortsatt 1500 nm bak oss da vi var kommet fram. Vi fortsatte sende den daglige oppdateringen. De sendte oss posisjon, fart og kurs. Vi sendte dem oppmuntrende ord om hvor deilig det ville bli for dem komme fram. 7. april fikk vi mailen om at en blge hadde sltt i stykker roret deres og de tok inn mye vann. Randy og Dawn ble plukket opp av en amerikansk seilbt ved navn "Continuum" neste dag. Takk Gud for at de var i nrheten! Vi kan bare vagt forestille oss hvordan det m ha vrt se sitt eget hjem bli slukt av verdens strste hav. Det er forferdig trist at turen deres skulle ende slik. Men det viktigste er at de ble plukket opp, og er i god behold.



Byttehandel p hyt niv
Jomfrubukta eller Hanavave, er en mildt sagt spektakulr bukt ankre opp i. Enorme, grnnkledde klipper og topper omringer den lille dalen og bukta hvor et lite samfunn lever. Vi forsto n hvorfor bukta tidligere het penisbukta.. Det var misjonrene som syntes at det var et upassende navn og dermed endret det til Jomfrubukta, fikk vi hre. De fleste btene vi mtte der hadde kommet dit som frste stopp etter stillehavskryssinga, selv om man egentlig skal sjekke inn p Hiva Oa frst. Men det er virkelig ingen som ser ut til bry seg om den slags her.

Ikke lenge etter at vi hadde satt vre ben p land, ble vi mtt av store smil og et langt "bonjour", fra alle kanter. Folka her er virkelig ste. Ogs begynte byttehandlinga som vi jo hadde hrt om. Det tok ikke lang tid fr folk begynnte sprre oss om vi hadde tau, fendere, parfyme, sminke, ryggsekker og s videre. I gjengjeld ville vi f papaya, brdfrukt, pompelmos, lime eller kokosntter. Jo, vi kunne vel alltids finne noe om bord bytte mot litt frukt, svarte vi. P Fatu Hiva er de ogs kjente for lage sm "Tikier" av tre, stein, bein og skjell. kjpe dem rett fra kilden er mye billigere. Dessuten er det morsomere bytte enn bruke penger, syntes vi. S vi tok et dykk nedi Milla for fiske fram noe som kunne vre verdt bytte.


Et vanllig hus p Fatu Hiva. Folk her er opptatt av ha ryddige og pene hager. Over alt bugner det over av frukttrr, urter og blomster.

Hos Christian ble det harde forhandlinger. Han hadde mange ulike "Tikier" til salgs. Stort sett trefigurer. De fleste ville han selge for penger, men da han s alt fiskeutstyret som vi gjerne ville bytte mot, klarte han ikke la vre tenke seg om. Enden p visa ble at vi fikk to mindre og en diger "Tiki", laget av ibenholt, (hvor i all verden skal vi ha den liksom!?) og masse pompelmos, som er en slags grapefrukt, og masse papaya.


Christian lagde mange fine "Tikier" i tre og stein, og var en tff forhandler.


Her er noen pbegynte prosjekter hos Christian.

Fornyde gikk vi videre til Angel, som snakket litt engelsk. Hun ville gjerne ha sminke, klr og litt tau. S her endte resten av sminka til Lise opp, og et par topper. Av Angel fikk vi masse lime, pompelmos, kokosntt og brdfrukt, som kan minne om potet. P dette tidspunktet syntes Kjell at vi hadde i overkant mye frukt og grnt til bare to personer. Men Lise var i slaget og synes at vi trengte bananer ogs. S vi ble sendt av grde til en liten, gammel dame som det virket som ikke en gang snakket fransk, men bare det lokale sprket med masse vokaler. Bananer hadde hun i lange baner. Hun lesset oppi en haug i posen vr, sammen med mer lime og noen urter. Hun ville ikke ha noe i gjengjeld heller. - Men hva med pompelmos, spurte hun. Det vil dere vel ha? - Nei takk, tror vi har nok pompelmos n. Men tusen takk igjen!


Kjell var litt lei av fruktbyttinga. Lise syntes fangsten var super!


Limetre


Etter ha gtt oss vill et par ganger, fant vi endelig denne fossen og tok oss et velfortjent ferskvannsbad!


"Fossen" l ca. to timer fra Hanavana inn i jungelen. En fin tur i fin natur!

Seilasen til Tuamotos
Med bten full av frukt og trefigurer, gjorde vi oss klare til seile til ygruppa Tuamotos. Der alle atollene er. Kursen ble lagt til Takaroa, og et helt annerledes type landskap ventet oss. Det hyeste punktet p disse yene er gjerne ikke hyere enn en palme. Ikke rart at mange skip har gtt p grunn her. Det var her, p atollen Raroia, at Thor Heyerdahl og mannskapet hans landet med Kon-tiki p et rev. Vi hadde hrt at seilasen p omtrent fire dgn kunne by p drlig vr. Heftige squalls kan fare over disse traktene. Spesielt i r som det er en moderat El Nino. S vi tok vre forhndsregler, og seilte av grde med fulle rev i seilene selv om vrmeldingene s perfekte ut. Det blste kuling det frste dgnet, men s dde vinden nesten helt. Vi duppet av grde i tre knop og vi slapp heldigvis oppleve drlig vr. Etter fire dager s vi palmene svaie i horisonten. Vi var spente p seile inn til vr frste atoll! Mer om de runde, rare atollene, perlefarmer, hai og farlig trange pass skal vi skrive om i neste blogginnlegg!


Kjell og en Her "Tiki" har blitt gode samtalepartnere den siste tiden.

Lp og kjp, billig langturseiler til salgs
Forresten er Milla n lagt ut for salg p Finn.no. Dette var hele tiden planen da vi bestemte oss for seile til Stillehavet. Til hsten m vi hjem til skole og jobb. Hpet vrt er selge vrt flotte, lille hjem til noen andre som kan ha glede av henne. Enten de velger seile henne i Stillehavet eller videre, s syntes vi at Stillehavet er et perfekt utgangspunkt for begynnelsen av nye eventyr. Milla er en ekstrem billig langturbt med masse utstyr, hvor alt fungerer. Det blir trist forlate Milla som har vrt hjemmet vrt i fem r, men forhpentligvis fr vi noen mneder til om bord. Og forhpentligvis selger vi henne til noen som vil ta vare p henne.

Marquesas - Hiva Oa

Vi ble en uke p Hiva Oa, i bukta ved Atuona. Det var fint treffe folk igjen, f vasket skuta bde innvendig og utvendig, og ikke minst, sjekke ut den skjnne naturen og kulturen Hiva Oa har by p. Over alt mtte vi smilene fjes. Ste damer med blomster i hret og menn med karakteriske marquesastatoveringer. Vi oppdaget ogs at det var helt vanlig haike her. S det var aldri noe problem komme seg rundt p ya. Men selv om Lise har tatt et lynkurs i fransk, ble kommunikasjonen heller begrenset. Men kroppssprk skaper mye latter og litt forstelse blant alle. Vi mtte ogs noen som snakket engelsk. Vrt inntrykk av befolkningen p Marquesasyene er at de er vennlige, imtekommende og nysgjerrige. De liker ha det fint rundt seg, og alle hager bugner over av frukttrr og ste hus.



Nesten som rabarbaren hjemme..


Selve ankringsplassen ved Atuona er kjent for vre hjemskt av svell og det er heller ikke klart vann der, selv om bukta ligger fint til i naturskjnne omgivelser. Innenfor moloen ligger man ankret opp med et akteranker i tillegg, for treffe svellet med en bedre retning. Dumme som vi er, har vi glemt vrt ekstra anker hjemme.! Derfor mtte vi ligge utenfor moloen, hvor det var ganske mye svell. Da var det kjekt bli bedt p middag hos stabile katamarankamerater eller andre bter innenfor moloen. sjekke inn her var en drm i forhold til det forferdelige byrkratiet vi hadde lagt bak oss i Panama. Og helt gratis!


En glad gjeng feirer at vi er fremme om bord hos "Love sail" som vi mtte halvveis over dammen.


Elisabeth og Mark er et fantastisk stt par fra England om bord "Love sail". Med seg over Stillehavet hadde de datteren Lucy og svigersnnen Craig.


Svigermor og svigersnn om bord p "Love sail". Craig og kona Lucy bor i Australia. Hvem vet, kanskje mtes vi igjen der.

Marquesasyene er en del av Fransk Polynesia med Tahiti som hovedstad. Da oppdagerne kom tilbake til Europa for beskrive Polynesia, hrtes det ut som paradis p jord. Det kan vi godt forst n som vi er her. yene har mye by p i dag ogs. I flge boka "Den store reiseguiden", kom sannsynligvis polynesierne til dagens Fransk Polynesia et par hundre r fr vr tidsregning. De frste europerne kom hit p midten av 1700-tallet. Sjfarere kom til disse avsidesliggende yene og etter dem misjonrene. Ingen av dem viste de noe srlig respekt for skikk og bruk. I 1842 hadde franskmennene sikret seg herredmme over yene. Hiva Oa var en av de letteste yene kristne. En av grunnene til at Hiva Oa var lett kriste, kan ha vrt at folk rett og slett var lei av kanibalisme. Men misjonrene hadde lite til overs for den eldgamle kulturen som var finne p disse yene, og mange "Tikier" og andre gudestatuer ble delagt. N i senere tid er det blitt gjort mange spennende arkeologiske funn p Hiva Oa. De karakteriske "Tikiene" blir fortsatt gravd frem. Vi tok en tur for se p noen helleristninger. Det er ganske spennende tenke p at det folk skapte her for flere tusen r siden, fremdeles er betrakte og beundre for oss i dag. Hva kommer folk til se av vr tilstedevrelse p jorda om 2000 r? Kanskje de graver fram noe plastik.. Neppe like spennende.

Etter en fin tur rett inn i jungelen fant vi disse helleristningene.





Atuona


Vi hadde ftt nyss om at en gruppe mantarays var finne rundt en odde. Dermed dro vi ut p tur med jolla en dag. Og ganske riktig, plutselig kokte vannet rundt oss av de digre svarte og hvite rokkene. Lise ble helt i ekstase, og i frykt for at mantaene skulle rmme, hoppet hun uti med snorkel for f noen svmmetak med kjempene. Men de dro ikke sin vei. De virket helt upvirket av f besk. De kom helt nrme oss, og s ut som digre fugler med et enormt vingespenn. En absolutt helt fantastisk opplevelse var det svmme sammen med disse majestetene!




Etter en uke p den veldig gyngete ankringsplassen ved Atuona, var vi fristet til seile til den nrmeste ya hvor det var spdd vre stille og fint. Det tok ikke mer enn en times tid fr vi l i drmmebukta, Hanamoenoa. Og p veien hadde vi besk av flere mantarays og delfiner. Bukta med alle vokalene var helt nydelig med en strand, palmer, krystallklart og stille vann.


En fornyd kaptein.

Endelig fikk vi sove uavbrutt en hel natt! I den lille bukta bodde det bare en fyr, Steven. Han var en hyggelig snling som ba oss p kaffe. Da vi var der fikk han besk av noen kompiser som hadde med fisk til han. Steven bodde der helt alene og var fornyd med det enkle livet sitt der. Han dyrket frukt og hadde nok av kokosntter. Han jakta ogs p villsvin og geiter som lp rundt p den lille ya. Om morgenen kom mantarays inn i bukta, og enda en gang fikk vi svmme med de flotte skapningene.

Steven lager i stand litt fisk p stranden sin.

Villsvinkunst

Denne flotte fyren fortalte oss at han var halvt Maori og halv Marquesisk. Derfor hadde han begge type tatoveringer p kroppen. Det er mange som mener at selve tatoveringskunsten kommer fra Marquesas. De karakteristiske tatoveringene er finne p omtrent alle folka p disse yene. Visstnok er det et helt system som sier hva tegnene betyr ogs i forhold til hvor p kroppen man har det. Flotte er de i hvert fall, og Lise klarte ikke motst fristelsen. Helt p frihnd fra denne tatovren, fikk hun en marquesisk havhest p kroppen. Bilde kommer senere.



Vi ble i den lille bukta i noen dager, fr vi seilte videre til Fatu Hiva. ya som for alvor ble plassert p kartet etter at Thor Heyerdahl og kona Liv bodde der p 1930- tallet. Men Fatu Hiva tilhrer neste blogginnlegg. Penisbukta, fossefall, byttehandel p hyt niv og alt for mye pompelmos hrer til i neste kapittel.

Slenger med et bilde som vi fikk fra "Love sail", tatt ca midt p Stillehavet.

Bilder fra Las Perlas

Her er noen bilder fra dagene p Las Perlas hvor vi koste oss sammen med Draumen hvor Jon Markus, Trond og Jor er ombord. Las Perlas er en ygruppe som ligger ca 40 nm fra Panama City. Det bor noen f mennesker der, og det er veldig idyllisk.



Panama City - lenge til vi ser en storby igjen.

Draumen p tur

Tron kjrer surfebrett

Draumen i sola

Ca 100 r gammel strandet u-bt

Draumen og Milla

Haalo?

Mnster i sanda

Gangsterkids

Lokal pbel 1

Lokal pbel 2

Fiskelykke

Apefest

Ape-Jor

l i solnedgang

Trond i U-bten


Lokale folk i en fiskelandsby

STILLEhavet

P Las Perlas utenfor Panama seilte vi rundt og koste oss sammen med Draumen i ca en uke. Det var deilige dager med bading, fisking, drikking og grilling p stranda. Takk for en koselig uke, Draumen! Hper dere fr det supert p Pskeya, og vi gleder oss til se dere igjen p Tahiti!


32 dager og 12 timer tok det seile fra Las Perlas til Hiva Oa. Vi visste at det var en fare for at det kunne vre litt spesielle vrforhold i r pga lette El Nino forhold, men vrmeldingen s perfekt ut, og vi satte avsted sammen med Draumen, Nirvana Now, Journey og Blue Pelican. De frste dagene blste det godt og vi holdt god fart. De andre havnet litt bak og vi ventet p dem til begynne med, men s gadd vi ikke det mer.

Vi fikk en god, stor tunfisk og en dorado, men s var det slutt p fisken for en stund. Vinden ble ogs borte, og vi lastet ned en ny vrmelding hvor vi kunne se at om vi skulle f vind i seilene igjen var det bare starte motoren og gi gass. Det var litt kjedelig starte turen med brenne diesel, men vi var enige om at ligge drive kunne vi ikke orke. S etter fire dager eller noe med kjring fikk vi litt vind igjen. MOTVIND?! H? Det skulle da ikke vre mulig, her er det noe El Nino tys!! Motvind og sregn ett par dager, og s klarnet det opp igjen og ble vindstille. Igang med motoren og kjre i vei. Dagsdistansene ble drlige og stemningen var ganske laber. Men da laget vi ofte litt Irish Coffee p Milla-vis (Instant coffee, melkepulver, brunt sukker og whiskey) og spiste litt sjokolade s var stemningen god igjen. Det ble mange dager hvor det blste litt p dagen s vi fikk seilet, men p natta var det motor som gjaldt. Ingen fisk heller.




Dagene var skikkelig varme, og det ble mange skyllebtter i hodet for kjle seg ned litt. Hver dag snakket vi med Nirvana Now via mail, og skjnte at de desverre ikke hadde nok diesel til kjre s mye, og ble hengende langt etter. I skrivende stund har de fortsatt 1300 nm igjen stakkars. Men vi snakker fortsatt med dem og de sier at de gleder seg til komme i land, men har det fint.



Halvveis over dammen knrta vi en flaske sjampanje og stemningen ombord var upklagelig. Vi hadde innsett at det nok ikke ble noe srlig passatvind p oss og at det kom til ta lenger tid enn planlagt. Det var bare innfinne seg med dette og ta dagene som de kom. Fikk ogs hre at en voldsom syklon hadde gtt fra Solomon yene til Vanuatu og vi krysset fingrene for at vi skulle slippe deale med noe snt.



En natt fikk vi plutselig se noen lys som viste seg vre lanternene til katamaranen Love Sail p 48 fot med fire hyggelige folk ombord. Dagen etter hadde vi en lang samtale p VHF'en og det var herlig oppdage at vi hadde tatt igjen en regatta med 12 bter som gr rundt jorda. Vi fulgte regattaen resten av veien og ble kjent med flere av btene som duppet uti der. Hvem skulle tro at Stillehavet skulle bli s sosialt? N har vi det veldig hyggelig med alle sammen her p Hiva Oa.

Ett par dager etter at vi hadde kommet halvveis over syntes vi at bten begynte g veldig tregt, s vi satte GoPro'en p en stang og tok en kikk under bten. Den var grodd noe helt vanvittig! Full av sjplser og drit! S vi bestemte oss for at ble det stille en dag skulle Kjell skrubbe og Lise vre haivakt. Dagen etter var det helt rolig, og Kjell hoppet uti. Etter ett par minutter kom han opp igjen fly forbanna etter ha brent seg p hnda av et portugisisk krigsskip. Han fikk ett par sokker av Lise til ha p henda, for hansker hadde vi ikke. Ut igjen og etter en times tid begynte det ligne noe. Bten gikk n s mye fortere i vannet at det ble vanskelig holde flge og skrubbe. Siste turen under bten viklet en trd fra et portugisisk krigsskip seg rundt nakken p Kjell s han klikka i vinkel og kasta svmmeftter, sokker og maske om bord fr han hoppet rundt som en gal gorilla og brlte mange stygge ord om stillehavet. Etterp ble det Irish Coffee og sjokolade-reparasjon. Heldigvis hjalp skrubbinga skikkelig p farta, vi gikk 1,7 knop fortere med en gang! Men makan til groe har vi aldri opplevd fr. Det var flaks at Kjell skrubba bten da det var stille, for dagen etter kom vinden for bli. Vi gjorde bedre fart igjen og stemninga var p topp. - - N er det bare en uke til vi er framme, oppmuntret vi hverandre. Nr man seiler i s mange dager blir det til slutt vanskelig skille dagene fra hverandre. Alt gr i en dur hvor store deler av dagen gr til prve sove, spise, lese og spille yatzy eller quiz.




Da vi nrmer oss land, forsto vi at vi kom til ankomme Hiva Oa p natta. Men mnen var full og med det fine vret vi hadde hatt den siste tida, tenkte vi at det nok skulle g greit. Men i det samme vi fikk ye p land p kvelden, gjorde mrke skyer sin fremtreden. S ett lynnedslag, s enda et. Det var ingen vei utenom. Etter 32 dager med s rolig vr, s det ut til bli litt av en finale p reisen vr over Stillehavet. Bten "Om" som l litt bak oss, kalte oss p VHF'en for advare oss om det drlige vret som var p vei. Like etter braket det ls, og vi hadde ikke noe annet valg enn snu og seile vekk fra land igjen til vret ga seg! Det er utrolig uhyggelig vre i en bt med en hy mast nr det lyner og tordner rundt en, skal vi love dere. Men heldigvis roet det seg igjen og vi satt kursen mot den lille bukta ved Atuona. Like fr vi var fremme ble den mnelyse natta borte, det var rett og slett mneformrkelse p gang. Utlmodige som vi var, fikk vi likevel ankret opp. Selv om vi ikke s stort. Det ble ikke mye svn fr sola var oppe og en fantastisk skue penbarte seg for oss. Et virkelig dramatisk landskap med stupbratte fjell og klipper dekt av et frodig grnt teppe. Deilig var det endelig hvile yene p noe grnt og frodig etter kun ha sett bltt og grtt i alle tenkelige nyanser den siste mneden. S ble sjampanjen poppet med selskap fra de andre btene vi hadde blitt kjent med midt ute p havet. N er vi endelig i Stillehavet!

Fiskeresultat: 1 Sailfish (ca 1,5m lang), 2 Store tunfisk (ca 11 kg), 5 sm tunfisk (Tipper 2 kg), 1 Dorado (ca 3 kg) Ikke s veldig bra, men det ble da ihvertfall noe.



E-post adresse fr stilehavskrysset

Vi er fortsatt p Las Perlas og venter p at noen "thunderstorms" skal flytte litt p seg s vi fr dratt videre. Vi skal seile sammen med noen andre bter som bruker e-post som kommunikasjonsmiddel, og har derfor laget en selv ogs. Adressen er milla@mailasail.com. Koselig f noen meldinger underveis, s send i vei :-) Bare ikke send filer eller bilder, det tar koster for mye laste ned. Klemmer fra oss ombord p Milla!

Endelig gjennom nlyet som skiller Det Karibiske hav og Stillehavet!

Panamakanalen



Som alltid var Kjell ganske urolig og spent, mens Lise var noe mer avslappet og naiv da vi skulle entre Panamakanalen. Kom motoren til holde? Det koster omtrent 8000 kroner dra gjennom kanalen, men kostnaden kan komme opp til 40.000 kroner hvis man driter seg skikkelig ut. For entre kanalen m man i tillegg til kapteinen, ha fire line-handlers og en advisor om bord. Og man m leie tau, og bildekk som fungerer som fendere. Line-handlerne vre var fra den norske bten "Draumen". Jon Makus, Trond og Jor var glade for hjelpe til de to dagene det tar sluses gjennom kanalen. Kanalen hvor over 30 tusen liv har gtt tapt i forsket p bygge den ferdig. Kanalens historie er i grunn ganske grusom. USA hadde kontrollen over kanalen helt frem til 1999. Da overtok Panama all drift rundt kanalen, og de elsker byrkrati. Papirarbeid og stempler er det beste de vet. Og de legger lite skjul p at de misliker amerikanere, eller gringos. Det gjelder oss ogs, selv om vi aldri har vrt i USA en gang. De ser alltid skeptisk p oss nr vi viser frem det lille plastkortet som sier at bten er registrert i smbtregisteret. De vil alltid ha mer papirer.


Jor, Jon Markus og Trond klare for kanaltur

Uansett, da vi nrmet oss frste sluse, kom advisoren vr Frank om bord. En hyggelig fyr med mange gode krokodillehistorier. Dagen etter fikk ogs vi ye p noen av krokodillene som lever i Gatun lake. Fr vi entra slusa ble vi koblet sammen med en katamaran og en annen seilbt. Katamaranen l i midten og vi fikk bekjed om ikke gjre noen ting. Advisoren syntes kryssholtene vre var for skrplige, s katamaranen fikk alle linene. Amerikanerne om bord p katamaranen hadde knapt sett et tau fr og klna det spass til at gutta fra "Draumen" assisterte dem gjennom det hele. Det nytter ikke ta bilder nr linene skal dras inn. Slik vinglet vi oss greit igjennom de frste slusene.


Amerikanerne trengte noen norske muskler for holde igjen


Krise i motorrommet! (Foto: Trond Arnestad Mnness)


Lise er alltid like blid!

Kvelden kom og vi hadde en svnls natt p Gatun lake fr en ny advisor var p plass morgenen etter. Vi skulle helst holde mellom fem - seks knop gjennom innsjen fr de siste slusene ville fre oss til Stillehavet. Det ville ta omtrent fem timer komme til de siste slusene. Milla var tung og vr 40 r gamle, stakkars 7,5 hesters Yanmar ga alt den hadde. Plutselig hopper Kjell nedi motorrommet. Svetten og banneorda flyr om hverandre. Dieselfilteret lekker, og Kjell vil ndig stoppe motoren for fikse det. Han tenker p de 40.000 kronene vi ikke har. Men han er en handlekraftig fyr og nler ikke lenge. Lekkasjen blir tettet og Kjell lettet. Faren er over. I de siste slusene ned til Stillehavet gr vi for samme prosedyre som dagen fr. Katamaranen i midten, med en seilbt p hver side. Slusen nedover er mer lettvindt og fr vi vet ordet av det befinner vi oss i Stillehavet. Vi er alle enige om at turen gjennom kanalen har vrt akkurat passe spennende. S er det bare ta seg et velfortjent bad og pne flaska med sprudlevin. N er det ingen vei tilbake.


Siste sluse!! (Foto: Trond Arnestad Mnness)


Endelig i Stillehavet! (Foto: Trond Arnestad Mnness)

Forberedelser til Stillehavet

Tiden her i La Playita har blitt brukt p forberede bten s godt vi klarer for seile over verdens strste hav. Det har ogs blitt en del hyggelige kvelder med gutta fra "Draumen". De skal forvrig til Pskeya. S vi heier p dem og gleder oss til hre mer om hvordan turen deres har vrt. Her er litt av det vi har gjort til n:

Legge om dieseltilfrsel, service vannpumpe, bytte startbatteri, smre vinsjer, sjekke vant, fikse diverse lekkasjer, sjekke eksosen, service flte, fikse kryssholt, sjekke gassopplegg, proviantere og masse smting.


Lister med ting som m gjres

Det viste seg ogs at det skulle vre karneval i Panama City, s vi tok turen dit via den nye, flotte metroen, for se hvordan det blir feiret. Helt siden tidlig 1900 - tallet har den store festen blitt feiret her i Panama. Karnevalet begynner fire dager fr askeonsdag, hvor en dronning fra hver provins blir kret. Butikkene har som regel stengt og gater blir fylt med liv og rre, dans og musikk. Hver dag har de en stor parade hvor de glamorse dronningene str p digre, pyntede flter og vinker og danser til publikum. Fargerike masker og kostymer er se over alt i paraden. Karnevalen i Panama gr for vre det tryggeste karnevalet vre p. Sikkerheten var stor, og det var gratis bli med. Etter paraden var det flere band som spilte p ulike scener. Salsa og reaggie var hre over alt, og folkefesten var total.

(Foto: Trond Arnestad Mnness)


(Foto: Trond Arnestad Mnness)


(Foto: Trond Arnestad Mnness)

N som vi er ferdig med forberedelsene skal vi seile ut til Las Perlas yene. En ygruppe som ligger knappe 40 nautiske mil herfra og som utgjr et hyggelig stopp fr den lange overfarten. Denne gangen skal vi ikke ha mannskap med oss. Det blir den lengste seilasen vi noen gang har gjort sammen. Vi regner med bruke mellom 28 - 35 dager fr vi kan g i land p Marquesas. Galapagos m vi dessverre seile forbi, det blir for dyrt for oss sjekke inn der. Men fy sren som vi gleder oss til komme til de fjerntliggende Stillehavsyene.

nsk oss lykke til p vr lengste seilas hittil, s lover vi alle dere der hjemme vre forsiktige.

Ship O'hoi fra Kjell og Lise om bord i Milla

San Blas og Panama

Magiske San Blas



Med marinalivet opp i halsen, var det deilig slippe tampene og sette kursen mot San Blas! Vi angret bittert p at vi ikke hadde investert i en avfukter fr vi lot bten st p land i Panama i ni mneder. Det var en megabommert, men etter mye jobbing gikk det ihvertfall bra. ygruppa vi skulle til, ligger dryt 80 nautiske mil fra Colon, s vi tok det som en nattseilas. Vi var forberedt p at det skulle vre motvind og stampesj hele veien, men ble likevel litt overrasket over hvor lite vi tlte. Sjsyken kom snikende. Og da en av dieselkannene som var stuet i salongen fikk en rift i seg og ti liter diesel flyt rundt, ble vi i hvert fall uggene.



Sm grnne flekker i horisonten mtte oss om morgenen, San Blas yene er frodige og bugner nesten over av palmer. Vi s kun sm bambushytter p noen av yene. Her bor Kunaindanerne. Et av verdens laveste folkeslag. Kunaindianerne er ogs et folkeslag som har et hyt antall albinoer. Kunaene bor og lever et primitivt liv p de sm yene. Vi fikk dessverre ikke vrt der mer enn noen dager, og fikk bare sett de ytterste yene. Barna p den lille ya vi hadde ankret opp ved, var ivrige etter en jolletur, og gjengen installerte seg kjapt om bord. Foreldrene synes det var helt topp f en pause. De vi mtte p den lille ya var vennlige og fine folk. Naturen var helt spektakulr med hvite sandstrender, palmer og bananplanter over alt. Det var en deilig ferietur fr vi retunerte til Shelter Bay Marina og pengesluket Panamakanalen.


Kunababy

Her er gjengen som ble med p bttur

Hun forreste syntes det var best holde seg skikkelig fast.

Panamakanalen

Mye reparasjoner p alt mulig var det som mtte oss.

Bussjfrene i Panama er evig russ!

Jose er en hyggelig fyr som jobber med bt.

Flere vi snakket med i marinaen fortalte oss at det var helt greit ordne alt man m for reise gjennom Panamakanalen, uten agent. Bare en agent kan koste mellom 250 - 600 dollar. S n har vi ordnet alt uten agent. Fylt ut en haug av papirer, blitt mlt, vrt i banken og er klare for Panamakanalen! Det var ikke s ille som vi frst trodde. Det som var vanskelig i Colon, var sjekke inn i landet. Sjuende februar skal vi igjennom kanalen som skiller Det karibiske hav og Stillehavet, det blir digg. Det tar omtrent to dager komme seg igjennom, og man m ha en kaptein, en "advisor" og fire line-handlers om bord. Det er jo latterlig mange folk, men slik er det bare. Heldigvis ligger den norske bten Draumen p andre siden. De er tre unge karer som vil hjelpe oss igjennom som line-handlers. N hper vi bare at motoren orker holde farta oppe hele veien.

Kunatruse!

Lise kjpte et par hummer, det var god middag!



Og Kjell m slanke seg.

Reddet i siste liten

Vi har n vrt i Shelter Bay Marina i en uke. Frst n har vi tid til litt overskuddarbeid, som skrive blogg. Den siste uka har gtt til redde vr kjre Milla. Og det har vi endelig klart!



Vi kom fram til marinaen i fuktige, varme Panama tidlig p morgenen. Og var glade for at vi hadde booket hotellrom for de frste tre dagene da vi s bten vr. Vi klarte ikke vente selv om vi var slitne etter en lang reise, vi mtte se bten. En stinkbombe slo i mot oss idet vi pnet lukene tittet forsiktig inn mens vi holdt oss for munnen. Mugg, sopp, rte, rust og edderkopper var det eneste vi kunne se. Hvor var det lille, rene hjemmet vrt blitt av? Ingen av oss sa noe, men begge tenkte det samme. "Skal vi glemme hele dritten, og ta frste fly hjem!?" Ja det var fristende snu i dra. Denne gangen har vi faktisk et hjem komme tilbake til ogs, vi har jo akkurat kjpt oss et hus. Men det var vel aldri et alternativ. S vi satte i gang med vaske og finne ut av hva som var delagt. I begynnelsen s det virkelig ille ut. Alt av metall hadde rusta, s vi var redde for tilstanden til elektronikken om bord. Motoren var en stor rusthaug, girspaken og gassen satt bom fast og antenna til satellittelefonen hadde sprengt. Det manglet ikke p arbeidsoppgaver, men heller ikke p pgangsmot. Her var det bare sette i gang. Likevel var det faktisk s ille at vi mtte se nye over utgiftene, og om det i det hele tatt var mulig seile over Stillehavet. Selv om mange seilere belager seg p flaks, er vi nok mer av den realistiske typen. Det var utrolig kjipt tenke p at drmmen om Stillehavet var i ferd med bli knust. Spesielt n som vi er ved selve bindeleddet mellom det Karibiske hav og Stillehavet. Vi er s nrme. Men sikkerheten kommer frst, man seiler ikke over Stillehavet hvis ikke bten er klar for det. Etter reparasjoner og testing har vi blitt enige om at vi vil fortsette ferden over Stillehavet. Vret ser ogs bra ut!



Vi mtte igjen Jan Kre, en annen norsk seiler, som hadde erfart det samme med bten sin en gang. Han sa at det ofte ser verre ut enn det egentlig er, og ga oss flere gode ord p veien mot mlet. Forresten driver han charter her mellom Panama og de nydelige San Blas yene. S hvis man er lur og vil dra p en fin seileferie uten egen bt, burde www.blackdragonfly.com sjekkes ut. Den unge srlendingen har seilt i disse farvann de siste fire rene og er en skikkelig bra fyr.



En uke etter sjokket, kan vi endelig ta oss en liten pause. Tre liter klor, to liter diverse vaskemidler, utallige skurekluter, fire flasker WD40 og en del svette og trer senere, er vi endelig p vannet igjen! Men det var like fr hele bten ble vraka da den skulle sjsettes i dag. De idiotene av noen marinafolk beklaget seg ikke heller. Det som skjedde var at liften som skulle kjre under Milla, klarte kjre p stttene som holdt Milla oppe, s hele bten holdt p tippe. Det var bare flaks at det gikk bra. Han som sto under bten fikk en sttte p plass akkurat i tide. Han s litt engstelig ut nr det skjedde, men s gjorde de ikke noe srlig mer ut av det. Men hjertet til Lise gikk i full galopp, og Kjell ble enda rdere i ansiktet. Som sagt kom det aldri noen beklagelse, de pstod faktisk at det hele var vr feil. Bten var nemlig for liten for liften deres. Det mtte vi forst.



Det er en deilig flelse ha bten i vannet igjen. I lpet av den lille tiden vi har vrt her, har vi mtt mange hyggelige folk. Mange bor i btene som str p land. Noen har vrt her i flere mneder, ingen liker marinaen noe srlig, mest av alt p grunn av prisen. Det koster ekstra bo i bten p land. Naboen vr Jose har et stort bt-prosjekt p gang. Han snakker alltid lenge med oss, selv om vi ikke forstr stort spansk. Samtidig er det utrolig hvor mye man forstr med kroppssprket til hjelp. Mye av tingene vi ville kaste, overtok Jose med et stort smil og en trillende latter. Vi mtte ogs en amerikaner som hadde bodd i bten sin i 43 r. Sid het han, og med glimt i yet og en real bart, fortalte han oss at han n var p kone nummer tre. I en gammel stlbt bodde noen unge spanjoler som gjorde en stor jobb med mye sveising. De hadde vrt her en stund, men drmte om seile ut i Stillehavet.

Det er fremdeles mye gjre, men det verste er over. N er planen teste ut bten med en liten seilas til San Blas yene, ca. 80 nautiske mil herfra. Det skal bli deilig forlate marinalivet. Vi satser p komme gjennom kanalen i slutten av januar eller begynnelsen av februar.

Snart klare, skal bare...

Et halvt r har gtt siden vi forlot seilbten vr, Milla, i Panama. Hun har sttt p land, mens vi har vrt hjemme p Nttery og jobbet. N har vi spart opp penger og er klare for ny tur! Denne bloggen lagde vi for frste gang i 2011, og n fortsetter vi holde alle som er interesserte, oppdaterte p alt rart og hverdagslig som skjer om bord i en liten seilbt p langtur rundt om p jordkloden vr. Hvor lenge vi skal vre borte, vet vi heller ikke.




Da vi kom hjem i mai tok det ikke lang tid fr vi kjpte oss et hus! Huset ble kjapt fylt med hyggelige leieboere, og vips bodde vi i kollektiv. Derfor har vi en litt rar flelse i magen nr vi n skal forlate huset vrt. Men Milla har vrt hjemmet vrt i fire fantastiske r, s det blir nok en hyggelig gjenforening.
Flyet vrt gr om noen f timer, og det er mye vi er spente p nr vi ankommer "Shelter Bay marina" i Panama. Er alt greit med bten og utstyret om bord?!




Planen vr videre har alltid vrt Stillehavet. Men mye snakk om vrfenomenet El Nio har uroet oss litt. P nettet kan man lese en hel del om fenomenet. Temperaturene i Stillehavet har aldri vrt mlt hyere enn n, noe som indikerer p at det blir El Nio denne sesongen. El Nio forekommer hvert 3. - 7. r, og snur havstrmmene og passatvinden, som man er glade for ha med seg p en slik tur. Til vanlig kan man ha opp til to knops medstrm og vinden er med deg. Hvis dette snur, kan man regne med bruke ganske mye lengre tid over verdens strste hav. I Panama mter vi mange andre seilere, s vi er spente p hva de har si om saken. En ting er sikkert, vi seiler ikke over hvis vret er i mot oss. Da blir det en annen tur som vi kommer tilbake til hvis det skjer. Men for all del hper vi komme gjennom Panamakanalen, seile til Galapagos og videre over til Fransk Polinesiske yer. Mlet vrt er de mindre beskte yene i Stillehavet.




S flg med oss videre p ferden, n er vi endelig i gang igjen!

Nokart Brynildsen, yhopping i Karibien 2014



Nokart er enda en energibunt vi var s heldige f besk av i Karibien. Han hoppet p i en havn p Antigua og seilte med oss helt til St. Martin. Han er Lises fetter og Kjells kollega, og han bor p Nttery. Om morgenen hrte vi ofte et plask og I love my life fra den livsglade fyren i vannet. Selv om han kommer fra en seileglad familie har han alltid blitt fort sjsyk. Men det ble han utrolig nok ikke p yhopping i Karibien. Nokart elsker danse, men kan ogs slappe av med en spennende bok. Han krever ikke mye og er fornyd med varmt vr og vann plaske i. Ser han et fort skal han dit med en gang. Han er et arbeidsjern og vi hper han tar ferien til oss neste gang ogs. Det er ikke den ting den fyren ikke kan gjre i en traktor eller gravemaskin. Neste gang hper vi kjrsten Liv ogs blir med p tur.

Ingvil Bryplass, yhopping i Karibien 2012



Energibunten med det store smilet dukket plutselig opp i hjertet av Karibien og ble med oss p yhopping i en mned. Fra St. Lucia til Dominica. Hun trives best i naturskjnne omgivelser og dermed var Dominica det perfekte sted. Turer langs fossefall og regnskog, og bading hver morgen ble til hverdag for oss. Til vanlig er Ingvil mest i lufta egentlig, hun elsker nemlig hoppe fallskjerm. Tjmejenta synes nok seilinga ble noe enkel da Kjell og Lise har s innarbeidede rutiner for sette seil at de fort glemmer inkludere folk i den biten. Karnevalet er heller ikke noe vi glemmer med det frste. Dansing i tre dager i strekk tok p selv for den sprekeste Ingvil. Hjemme i Norge i vr flotte skjrgrd prver vi ofte f til dykketurer, btturer eller bare slappe av p svaberget, helst p Tjme. Plutselig dukker hun opp igjen neste gang vi drar p tur.

Kjell Rune Andersen, mannskap over Atlanteren 2011




Gr under navnet Papa fordi han var den eneste p Atlanterhavskryssinga som begynte bli gr i luggen, og definitivt trengte briller, og fordi kapteinen ogs heter Kjell da. Joda, Papa har fiskedilla og er glad i lage mat. Men en gang ble fiskekakene litt vell salte. Den er litt dum den der saltbssa, du m klemme litt p den sier Papa. Han var den eneste som ikke s alt saltet som rant fint ned i maten. Uten noe srlig seilerfaring forelsket han seg i det enkle, men samtidig litt plagsomme livet ombord i en liten seilbt. Det resulterte i at frisren fra Stokke like s godt kjpte seg en havseiler i Karibien. Den seilte han hjem til Norge og er n p vei i egen skute mot varmere farvann. Vi satser p at vi mtes p veien ut i Stillehavet i 2015. Da skal salte historier bli delt nok en gang. Hper bare han ikke har med enda flere boratdrakter. Stakkars Lise som eneste jente, mtte tle synet av tre sjmenn i boratdrakt i litt for lang tid..

Tore Holbu Nielsen, Mannskap over Atlanteren 2011




Toremann hadde lenge en vt drm om seile over dammen. Tidligere bodde han i bt, men er egentlig fra Stokke. Til vanlig jobber han som maskinfrer og har en stor interesse for musikk. Det ble trangt om plassen da Tore og kompisen Kjell Rune aka Papa kom ombord i den lille jolla p Gran Canaria for krysse et hav. Men rutinene kom straks p plass p overfarten som varte i over tre uker til vi var framme p Barbados. Hver dag tok vi en dram, gjerne for autopiloten som gjorde en konge jobb. Slite glmmer'n var et uttrykk som ble brukt mye. Et av de morsomste minnene vi har av Tore, var da han prvde kle p seg trtt som fy fr han skulle g p vakt. En blge slenger bten litt hardt p sida og Toremann tar kollbtte over bordet, men lander pent og overrasket p den andre sida.

Onkel Terje, mannskap over Nordsjen 2011



I 2011 synes vi det var et stort steg krysse selveste Nordsjen i egen skute. Onkelen til Kjell har tidligere jobbet p oljerigger i Nordsjen, og har sett hvordan vret kan bli. Likevel ville han gjerne vre med oss p seilasen over fra Egersund til Inverness i Skottland. Det gledet oss at han ville vre med p tur. Onkel Terje er en skikkelig glad type som det er lett vre sammen med. Han var storfornyd da vi fikk besk av havsuler. Fram med kikkerten og fugleboka! Han hadde ogs fiskelykken med seg og dro inn mange makrell. Det var nok spesielt se oljeriggene fra et annet perspektiv. Sjsyken taklet han ogs fint. Til vanlig bor onkel Terje p Nttery og er nok mer vandt med motorbt enn seilbt. Likevel koste han seg p turen over. Heldigvis var vi heldige med vret og det var en fin overfart.

Uff s rart forlate Milla, men akk s deilig komme hjem til norsk sommer!

Da vi ankom Panama 1. Mai hadde vi mye ordne fr vi kunne sette oss p flyet som skulle bringe oss tilbake til gamlelandet. Det er selvflgelig ingen unnskyldning for en ufattelig sen bloggoppdatering. Men skal jeg vre rlig, er det med blandede flelser jeg skriver dette siste kapittelet av denne reisen. Kanskje fordi jeg i skrivende stund er i Norge, og reisen for denne gang er over, samtidig som jeg er veldig fornyd for vre sammen med venner og familie etter seks mneder p tur.


Rmlingen fra cuba. Fuglen var med oss en god stund p vei til Panama

P tide forlate Panama

Vi forsto etter hvert hvorfor de fleste seilerne i Panama leier en agent for f alle ndvendige stempler og papirer p plass. Vi trodde det var stress sjekke inn p Cuba. Det var fr vi dro til Panama. S der er ett klart rd fra oss; bruk en agent! Antageligvis koster det ogs mer gjre det selv med alle taxiturene og ekstra belp som blir plagt nr de ser et nytt, hvitt tryne p kontorene sine. Og ikke minst all tiden som gr med til frustrasjon og venting! N kan det nok hende at vi ikke fikk det beste inntrykket av Panama nettopp p grunn av innsjekk og diverse. Vi var mest i Shelter Bay Marina hvor vi klargjorde Milla til st p land en god stund. S n str hun i en trygg boatyard og venter p oss til vi kommer tilbake neste r. Det var rart se alle de andre seilbtene gjre seg klare for Panamakanalen og Stillehavet, mens vi pakket sakene og dro. Marinaen er absolutt anbefale forresten. Dermed s vi ikke s mye av landet Panama, annet enn taxituren vi hadde fra Shelter Bay Marina som ligger ved siden av Colon, til flyplassen i Panama city. Det er kanskje vrt nevne at taxisjfren vr tegnet korsets tegn p brystet sitt, sa en liten bnn og lste drene fr han kjrte som en villmann til vi var fremme p hostellet ved flyplassen.


Lise er 100% student, pedagogikk for yeblikket og slik ser vi henne ofte om bord. Man blir vant til egentlig ikke ha et arbeidsbord.

Rd sone

Vi skjnte ikke med en gang hvorfor taxisjfren hele tiden sa vi mtte ha feil adresse. Og at vi var ndt til finne et annet hotell. Ikke fr vi kom frem. Svre gitter ved inngangen, en politibil, tre hunder med diagnoser og en sliten, men blid landlady var det som mtte oss. Taxisjfren prvde en siste gang ? Jeg vet om et veldig hyggelig hotell ikke langt unna. Nei. Kapteinen hadde booket rom og dette fikk g for tre dgn fr vi skulle fly hjem. Den frste natten hrte vi skudd. Og den andre dagen hrte vi fra foreldrene til Kjell, som tydeligvis hadde gjort hjemmeleksa si bedre enn han, at stedet vi var havnet i, var den tykkeste rd sonen i Panama. Til og med politiet hadde forlatt getto?n. Det siste gjenlevende hostellet hvor vi befant oss, var det eneste stedet med politibeskyttelse. Heldigvis. Mat hadde de heller ikke, s en dag var vi tvunget ut i gatene, drevet av sult rett og slett. En absurd setting. Heldigvis fant vi et lite utsalgssted. Vi trodde det var stengt ettersom dra var lst da vi prvde entre. Et lite menneske tok kontakt gjennom en liten luke. Vi mtte si hva vi ville ha gjennom den lille luka. Her var det ikke trygt slippe folk inn i butikken mtte vi skjnne. I og med at vi ikke kunne se varene, ble det en klnete situasjon hvor vi egentlig bare ramset opp det vi kunne av spanske ord som hadde noe med mat og gjre. Det fungerte og vi kom oss raskt tilbake til rommet vrt ettersom vi flte at noen holdt et ye med oss. Hydepunktet p kveldene etter at jeg hadde prvd gjre en innsats som utenlandsstudent, var kakao fra en maskin. Da dette lille hydepunktet vrt ble delagt ved at maskinen var tom for kakao, var det ikke annet gjre enn le. De siste dagene i Panama hvor vi skulle kose oss p hotell og jeg skulle forberede meg til eksamen, ble ikke slik vi hadde tenkt. Ikke hadde jeg arbeidsbord til studiene mine heller. Jeg satt i senga med dataen i fanget. Det digge bassenget var fullt av dyrehodeskaller og vi var stort sett sultne i tre dager.


Stemningsbilde fra Cuba. Det var ikke mange lokale bter se der fordi myndighetene er redde for at folk skal flykte..

Ja, stakkars oss.. eller..

Vi kunne le av det hele. Vel viten om at snart var vi trygt hjemme hos familie og venner, med nok av mat og et trygt sted bo med god standard. Slik er det ikke for de millionene av menneskene som fremdeles bor i getto?n der. De er redde hver eneste dag for bander og gjenger som terroriserer nabolaget. De har ikke alltid nok mat. Og mest sannsynlig kommer de seg aldri ut derfra. S egentlig er jeg glad for at vi havnet p det fle hostellet. For det fr oss til reflektere videre over hvordan s mange mennesker sliter med livene sine. Man skulle jo tro at inntektene fra Panamakanalen skulle vre til stor hjelp for menneskene i landet. Men slik er det alts ikke. Vi vet jo at de tar seg godt betalt for sluse skip gjennom kanalen, s hvem sitter igjen med godene?



Tilbake i Norge

N tenker du kanskje: Hva skjer n? Nr fortsetter reisen? Hvor blir neste rute lagt fra Panama?

Alt dette og mye mer skal vi skrive om neste gang vi har tid til sette oss ned. Men om vret er bra kan det ta en stund, for da er vi mest sannsynlig p bttur. Ja, hele to uker gikk det fra vi var kommet tilbake til Norge, til lengselen etter btlivet ble for stor. Vi kjpte en super koselig snekke!

Ship O?hoi fra landpiratene


Det var rart sette Milla p land.. Men til vinteren kaster vi loss nok en gang for utforske ukjent farvann!


Internett igjen!!

"Det unge paret og havet" En fiskefortelling

Seilturen til Cienfuegos p Cuba fra Barahona, Dominikanske Republikk startet med 30 knops motvind, regn, torden og lyn. Etter ett dgn ble det bra og holdt seg fint resten av turen som tok fem dager. Utenfor Cubas kyst, Hemingways sted, hylte det plutslig vilt i snella p den store fiskstanga og vi satte i gang med prosedyren for storfisk; p med motor, ned med seil og inn med det andre snret. Vi skjnte fort at dette var noe virkelig stort, for den truet ett yeblikk med dra ut hele snret, og bremsen ble derfor dyttet forbi det sikre "strike point" som er stilt inn p slippe ut i passe tid fr snret ryker. Etter ha dratt ut ca 500m stoppet den opp og vi kunne begynne den lange kampen med sveive inn monsteret. Ingen av oss hadde sett noen fisk som hoppet, og tvilte derfor p at det kunne vre Blue Marlin siden de andre vi har ftt alltid har gjort det. Tankene gikk selvflgelig rett til HAI. Fisken kom sakte men sikkert nrmere, dro ut litt snre igjen, kom nrmere, dro ut, og snn holdt vi p en times tid. Nr den endelig var synlig under overflaten kunne vi se at dette er det strste vi noen gang har ftt og Kjell syntes det hadde vrt kjekt hatt med hagla i tilfelle det var en veldig stor hai. Heldigvis var det "bare" en diger Blue Marlin, ca 3m lang og veldig tjukk. Etter ett minutts drfting kom vi fram til at selv om det er litt skummelt s fr vi prve slippe den fri uten skade den. Kjell hang seg over ripa med en vannpumpetang og fikk til slutt vippet de 2 krokene ut av fiskens munn mens den fulgte nye med p hva som skjedde. Etterp stod vi og lo og skalv over hele kroppen av adrenalinkicket. Dette er sannsynligvis den heftigste fiskeopplevelsen p LENGE!

Tollerne p Cuba

Vel fremme i Cienfuegos ble vi tatt imot av noen hyggelige tollere, immigrasjonsfolk og marinaansatte. Vi hadde p forhnd hrt at sjekke inn p Cuba var en lang og kjedsom prosedyre med legesjekk, veterinr, mattilsynet, tollere, immigrasjon og marina. Dette kunne man regne med bruke opptil 2 dager p stod det. Heldigvis var de veldig slkke i Cienfuegos og hele greia tok bare 3 timer. Men vi finner fortsatt hundehr etter de to Cocker Spanielene som snuste rundt her inne for sjekke at vi ikke hadde med noe narkotika. De "ransaket" bten vr, det vil si de kikket under en pute eller to og gikk nye gjennom alt av elektronikk og fiskeutstyr som de gjerne ville kjpe av oss. Det fikk de ikke.

Signvor p besk, hurra for Freia!

Etter ett par dager kom Lises kollega Signvor p besk. Hun hadde med Norsk sjokolade og makrell i tomat, det ble spist med en gang. P Cuba har de to valutaer, en for de lokale og en for turistene. Turistvalutaen kalles CUC og den lokale pesos. Dette visste vi p forhnd, men forskjellen hadde vi ikke sjekket ut enn, og den var visst veldig stor! Dette fant vi ut frst etter ha vrt p markedet for kjpe grnnsaker. Det var jo alltfor dyrt betale ca 100 kr for ett par tomater og noen lk! S vi spiste p restaurant nesten hver dag, for man fikk jo en hel middag for de to tomatene. S var det en Belgier som lo av oss og sa at vi mtte f veksla til oss lokale pesos og betale med dem, da blir det mye billigere! ? Hvor stor forskjell er det egentlig p disse valutaene da? CUC er 24 ganger mer verdt enn pesos sa han og lo. ja, det forklarer jo en hel del. S vi fikk veksla til oss noen pesos og handlet som normale folk igjen.

Havana


Etter noen avslappende dager i Cienfuegos med soling, surfebrett kjring etter jolla og deilig mojito tok vi en taxi til Havanna sammen med Belgieren som forresten heter Rick og mannskapet hans Ella fra Polen. Turen tok ca 3 timer i en gammel Plymouth som brket snn passe og fjrene i sofaen ikke fantes lenger, men det var en kul opplevelse. Vel fremme i Havanna ble vi sjekket inn p ett skalt Casa Particular som er et privat hus som leier ut rom ganske billig. Signvor hadde allerede ordnet med ett annet Casa og flyttet heller inn der i og med at hun kjente de som bodde der allerede. Det som skjedde s var jo selvsagt at vi ble lurt til kjpe MANGE sigarer og skjnte det ikke fr vi var kommet ut p gata igjen. Dagene gikk med til utforske byen, ta en turistbuss, se p kunstmuseum og sm gallerier og spise ute p kvelden. Over alt var det gamle biler blandet med hest og kjerre og sykkeltaxier. Storslagen arkitektur var det mye av i gamlebyen, synd at det ikke blir vedlikehold av staten. P kunstmuseumet hadde de rett og slett samlet ting fra hele verden, det vil si tyvegods som spanjolene dro med seg hit. Det var veldig komisk at alle disse flotte tingene fra Roma, Hellas, Egypt, England, Nederland og mange andre steder hadde havnet her i dette merkelige landet. Men det er vel den eneste mten cubanerne fr sett resten av verden p, i og med at de ikke fr lov til dra fra landet. Etter ca 3 dager var vi lei av bylivet og dro tilbake til Cienfuegos og Milla.

Kjentfolk p Cuba



Det ble noen deilige dager med slapt liv og lek bortsett fra at vi ble mtt av en gummijolle full av vann og bensintanken opp ned s alt hadde rent ut i jolla og delagt gummien en del steder. Vi hpet at vi ville rekke ut til bten p bensinen i slangen, men det gikk jo selvflgelig ikke og motoren ble full av vann og stoppet. Nabobten tauet oss resten av veien til Milla. Kjell var veldig veldig sur, beklager det Signvor. Dagen etter var stemninga bedre, motoren ble tmt for vann og fikk en liten service og jolla ble vasket. Vi kjrte litt mer surfebrett og koste oss hver dag. Vi traff til og med noen kjente hjemmefra som var p sykkeltur p Cuba, SPREKT! Turid og Kre heter de. Kre jobber p Ahlsell og kjenner Kjell derfra. Det viste seg at vi hadde mange felles kjente og det ble noen veldig hyggelige kvelder med morsomme samtaler og god mat og drikke. Tusen takk for det!

Cuba, et merkelig land



Cuba er helt klart det merkeligste landet vi har seilt til til n! Revolusjonen som skjedde for ca. 50 r siden er fremdeles i fokus. Med sitt kommunistiske styresett er det fullt av propagandaplakater av Che Guevara og Fidel Castro og ord som "Revolusjon, frihet og sosialist". Folket skal p ingen mte glemme at de ble frigjort. Men er de egentlig fri? I dag er det broren til Fidel, Raol Castro som styrer flta. Det er sakte med sikkert blitt innfrt nye lover i landet som skal gjre det lettere for cubanere og f.kes starte egne bedrifte og reise ut av Cuba. Sknaden om f reise ut av Cuba koster imidlertidig mye penger, og du m regne med ske noen ganger fr det blir innvilget. Det er fremdeles mange mennesker som prver lykken med rmme til Miami. En mann vi mtte hadde prvd rmme tre ganger i en liten bt, men ble sendt tilbake hver gang. Han var rask ute med sprre om ikke vi skulle til USA i nrmeste fremtid. Over 40 000 mennesker har mistet livet p veien til Miami. Selv om det p mange mter ser ut til at cubanerne lever i et fengsel, virker de som et fornyd folkeslag. De tenker ikke s mye p grdsdagen, heller ikke morgendagen, men lever i nuet. Det frste vi s nr vi gikk langs Cienfuegos gater var et salsadansende par p en lokal bar, edrue og midt p dagen. Og slik er mange av Cubanerne, de elsker musikk og dans og landet sitt!

Mot Panama



Etter 10 dager p Cuba vendte Signvor snuta hjemover. At Cuba er et merkelig, men fasinerende land var vi vel enige om. Takk for norsk godis, gode samtaler og slaraffenliv!Dermed gjorde vi oss klare for seile videre mot Panama. Sigarene ble gjemt godt, for bten mtte jo selvflgelig ransakes igjen fr vi kunne dra, og s bar det i vei igjen. De to frste dagene var det veldig stille og vi gikk for motor. S kom vinden og det gikk unna, s ut som om vi skulle klare det p fem, ikke seks dgn som planlagt. Helt til vi traff golfstrmmen. Den var dust, og det gikk lenge bare i 3-4 knop selv om bten holdt maksfart p 6-7. Frustrasjonen kom snikende, og vi misunte de som kom flyvende over oss med jevne mellomrom i ett behagelig sete og aircondition. Heldigvis kom vi til slutt ut av strmmen og farten l p 6-7 igjen. Vi kom fram p morgenen den 1. mai og det var utrolig deilig! Shelter bay marina er en nydelig marina med alle fasiliteter og hyggelige mennesker. Her skal vi sette bten p land og fly hjem til Norge for jobbe. N ble denne bloggen fryktelig lang, s jeg avslutter her. Deilig med internett igjen!!


Kjell er sur og vasker jolla


Kjell er glad igjen!


Propaganda over alt!


Huset vi bodde i


Taxitur


Sigarbutikk


Lises har blitt smitta av Nokart og elsker n se p gamle fort.


Lokalt galleri


Gammel bilpark i dette landet


Det blir det mye eksos av!


Hestene fr nok lungetrbbel her...


Lise p surfebrett


Hy sigarfring!


Slkt liv :-)

Ship O'hoi fra Milla!!

Cuba -et merkelig land

Her kommer en minioppdatering! Seilas fra Barahona til Cienfuegos p Cuba tok 5 dager. Utenfor Hemingways elskede Cuba dro vi opp en diger blue Marlin!! den strste til n. For er beist! Vel fremme p Cuba fikk vi besk av Lises venn Signvor. Hun skal vre her en stund til fr vi setter kursen mot Panama. I skrivende stund er vi i Habana, p et femstjerners hotell og lner wifi. Det eneste stedet oppdrive internet.. Folket her er herlige, glade i salsa og god mat. De tenker ikke mye p grsdagen eller morgendagen, men lever i nuet. Det er vel det man m gjre nr de s og si et fdt i et fengsel. Det er umulig "forst" Cuba. Skal komme tilbake til det p neste blogginnlegg! ellers er sigarene i boks, hauger av gamle, flotte biler kjrer rundt oss side om side med hestetaxiene. Et fascinerende land uten tvil! En lenger oppdatering kommer. N skal ut sjekke ut Habana!

Dominikanske Republikk

En rolig seilas til Den Dominikanske Republikk



Da har vi kommet frem til Den Dominikanske Republikk etter en fin seilas med lite vind og mye motor. Tre dgn tok det seile hit til Barahona. P nettene mtte vi kjre, men p dagen var det akkurat nok vind til seile. Her ble vi mtt av en gjeng med tollere og immigrasjonsfolk uten bt. De sto og ropte p land og maset om at vi mtte komme inn og hente dem med en gang for sjekke bten. S da vi fikk satt jolla p vannet og kjrt til land dumpet det fire store klner ombord for bli med ut og f penger. Ingen av dem snakket engelsk og Kjell suger i spansk s det ble litt miming og h'ing, men det gikk til slutt. De fikk litt penger til l og kikka under en liten pute fr de klnet seg ombord i jolla igjen for bli kjrt tilbake.



Svensken Jens som vi seilte sammen med er godt kjent etter ha bodd her i orkansesongen og han fikk ordnet med en av vaktene i marinaen s vi fikk leie en motorsykkel/trimma moped av han. Vi kjpte til og med en hjelm! Ingen andre bruker hjelm i dette landet. Hjelmen s skikkelig fin ut, men kostet nesten ingenting. Vi skjnte hvorfor nr Lise glapp den i cockpiten og hele fronten sprakk!

Iguaner og Cocodrillos



Dagen etter kjrte vi en tur til et fint sted som heter San Rafaiel og badet i noen sm fosser med iskaldt ferskvann. S ble vi med en av de som jobber i marinaen p tur rundt en stor innsj med krokodiller og masse Iguaner. Det var veldig gy se krokodiller p nrt hold! Vi kjrte en liten bt med phengsmoter rundt i buskene og fant mange Cocodrillos! Det er noen yer midt i innsjen som fortsatt vokser mye, s innsjen blir strre hvert r. Veldig spennende sted. Underveis stoppet vi p flere "Banarios", flotte utendrs badeplasser.

Salsa, amigo!

Vi mtte selvsagt sjekke ut livet i Barahonas og det fantes vel ingen bedre sted enn den lokale karaokebaren. Dette var definitivt karaoke p hyt niv og med stor innlevelse! Det ble uttrykt stor respekt til alle sangerne. Sjangeren var utelukkende salsa her, s det er omtrent umulig ikke vrikke litt p rompa. Selv for Kjell! Sndagen er jo den store festdagen her av en eller annen grunn. Dermed ble det mye salsadansing for alle n sist sndag. Folka her er noen racere p salsa her og forsto ikke helt hvorfor vi var tilbaketrukne i starten. Det er jo bare danse! S slang vi oss med etter hvert da, herlig. Dette er helt klart noe annet enn resten av Karibien, med salsa, spansk, ingen rastaer, masse motorsykler, dessuten selger de bare l i literflasker og om du ber om en drink fr du en flaske rom og blandevann, s fr du fikse resten selv..

Dagen etter salsakvelden var vi slitne, ikke bare p grunn av romen, men all myggen og fluene som nesten drepte oss den natten. Det var p tide g til krig! Men frst tok vi jolla en tur til en strand. Stranda vi fant var superfin, og det var ingen mennesker der. Tilbake i Milla gjorde Kjell storinnkjp av innsektsmidler, her skulle det drepes. Bten ble sprayet snder og sammen og vi ble ndt til holde oss borte en god stund. Men det hjalp, og med myggnett fra naboen fikk vi oss endelig en god natts svn.

Koselig marina og bra surfing!



For frste gang siden Europa ligger vi n i en liten "marina". Vi l frst p anker, men mtte flytte oss inn i marinaen nr en tankbt skulle inn og laste p sukker fra sukkerfabrikken som ligger ved siden av marinaen. Vi er blitt godt kjent med alle de koselige folka som jobber og henger her. Jesia med sine tre barn og mann i fengsel har stor tlmodighet med spansken vr og sparer ikke p smil, latter og deilig mat. Jeffry snakker litt engelsk s han lrer oss stadig nye spanske ord.
P BVI kjpte Kjell seg surfebrett s vi dro til et sted med bra blger for prve det ut litt mer. Det tok ikke lang tid fr alle de lokale gutta slang seg med. Igjen var sprkbarrierene en rsak til mye latter blant de lokale. Til n har Den Dominikanske Republikk vist seg fra en god side. Mange glade og snille folk her, selv om mange av dem ikke eier stort! I byene er det mer ran og den slags, men forelpig har vi bare mtt greie folk. N seiler vi mot Cienfuegos, CUBA!

Ship O'hoi fra Milla!

Den trimma mopeden eller hva det var for noe som vi kjrte rundt p.

Gamle tegninger i en hule

Lise nyter ferskvannet

Her bodde det mange krokodiller

Palmer som har blitt druknet av innsjen som stadig vokser

Iguan

Krokodille

Lokal badestamp

Lokal familie p surfestranden

Skip p vei inn i marinaen

Hjemmelaget Sushi p vei til Dominikanske Republikk

Nr det som ikke skal bli delagt, gr i stykker..

Endelig heiste vi seil og kunne se St. Martin forsvinne bak oss. De Britiske Jumfruyene l snart under vre ftter. Vinden dabbet av og motoren mtte p. -Lukter det veldig eksos her, eller er det bare meg? Kjell ser engstelig og litt sprrende p meg? En rask titt og jadda, eksos over alt! Noe er galt. Lise litt nlende, for ikke virke alt for dum, - Men du lagde helt nytt eksosanlegg for under seks mneder sider, ikke sant? Etter en del romstering har en lettere irritert Kjell ftt bort all isolasjonen og oppdager at det skalte rustfrie eksosrret har rustet bort. - Jeg hater Biltema! Kjell banner dem opp og ned fr det neste sprsmlet fra Lise dukker opp. - M vi snu og dra tilbake til St. Martin, eller kan vi seile videre? Vi er begge grdig lei av fikse ting p St. Martin. Vi har vrt der alt for lenge allerede. - Nei, pokker heller! Vi seiler videre, freser Kjell.





Heldigvis viste det seg at de hadde deler p BVI ogs. Problemet n ble at her mler de i inches og ikke i mm som vrt gamle rr var p. Det var dermed umulig f tak i et rr i like dimensjoner. For f alt til passe sammen ble det noen dager med mye knoting og sot over hele Milla i Road Harbour p Tortola. Men Kjell fikk det hele sammen akkurat tidsnok til at vi kunne seile videre for rekke fullmoon party p Beef Island. Der traff vi igjen mange kjente fjes, og det er alltid hyggelig! Dagen etter startet vi watermakeren, den som lager ferskvann av saltvann. En liten maskin vi har vrt veldig glade i. Vi ser at den trekker mye mer strm enn vanlig. Kjell kjenner p motoren som er glovarm. delagt den ogs!




Tilbake i Road Harbour fr vi hre at jolla til Jens er borte. Jens er en svenske vi har hengt litt med. Vi seilte frste gang sammen med han sist gang vi var i Karibien faktisk. S det var ekstra gy treffe han igjen. Hvert r er det flere hundre gummijoller som blir tatt i Karibien. Det er noe herk, for man er s avhengig av den her. Men Jens var heldig, for vi hadde nemlig sett hvor tyvene hadde lagt jolla hans. Etter at mrket falt p dro Kjell og jeg ut for ta jolla tilbake. Vi snek oss innp og s til vr forskrekkelse at det var fire menn rundt de to jollene som l der. I det vi tok frem lyskasteren sprang de avgrde i full fart, regner med at de trodde det var politiet som kom. Vi fikk dratt jolla til Jens litt ut og lot den ligge og drive, s kjrte vi tilbake og begynte p den neste. Den l litt lenger opp p vraket, s mens Lise kjrte jolla hoppet Kjell ombord p vraket, lsnet fortyningen og dro med seg den andre stjlne jolla. Alt dette skjedde mens tyvene stod oppe p brua p vraket og banket og brket med jernrr eller noe. De hadde nok skjnt at det ikke var politiet likevel. Da var det p tide komme seg avgrde. Vi tauet de to jollene tilbake inn i havna mens vi hyttet med nevene til de dumme tyvene. Jens og den andre eieren ble veldig glade og vi ble kjendiser i marinaen.





N tenker vi seile videre til Dominicanske Republikk og deretter Cuba. Er ikke sikkert det er s lett finne internett der, s det blir nok en stund til neste blogginnlegg. Etter Cuba seiler vi ned til Panama hvor vi legger igjen bten p land og tar et fly hjem for jobbe. Gleder oss til se alle sammen igjen!

Her er forresten en liten snorklefilm til: https://www.youtube.com/watch?v=CWgqD4k8HbY

Ship O'hoi fra Milla!

Alene i bten igjen

Etter turen til Anguilla seilte vi tilbake til St Martin for ta farvel med Nokart ogs. Det har vrt tre fantastiske uker med mange morsomme yeblikk og hyggelige kvelder, tusen takk for besket og den sykt digge hummermiddagen fr du dro! Etter at Nokart dro hjem til Liv som han savnet veldig, var vi helt alene igjen i Milla og bten fltes plutselig mye strre. Det var ganske deilig, men vi savner selvflgelig vennene vre.



St Martin er den ya i Karibien hvor det er lettest f tak i btustyr og deler, s her bruker vi mesteparten av tiden p reparere og oppgradere bten. Dette er noe av det vi har gjort til n: ny tenningsls, ny reim til dynamo, hyere vindgenerator, forsterket begge seil, olja teak, service phenger, isolert tak i motorrom og eksos etter at det tok litt fyr, service innenbordsmotor og mye mer. Heldigvis er det flere ting med ya som er bra, blant annet maten. Ferske baguetter og grovbrd hos den lokale bakeren smaker himmelsk nr man har spist "plsebrd-loffen" de selger p de ikke-franske yene i Karibien.

Hovedgrunnen til at vi er her er likevel at vi venter p at en av bkene som Lise trenger til studiene skal komme i posten. S for ikke bli altfor lei av stedet seilte vi til en liten y som heter Tintamarre for et par dager. Der var det kjempefint snorkle og vi s masse skilpadder og rare fisker. Dagen fr vi seilte dit mtte vi en liten norsk bt som heter Optimist. Ombord fant vi et ungt par ved navn Simon og Opal. De hadde kjpt bten usett p nettet og dratt ned hit for seile rundt. Etter en mned med fiksing p land hadde de endelig ftt den p vannet og var veldig fornyd. Vi traff dem igjen p Tintamarre og hadde noen hyggelige kvelder med mange rverhistorier. Simon og Opal har ikke s mye seilererfaring s det er gy fortelle litt av hva de kan forvente seg, hehe! Tintamarre var en rar liten y uten innbyggere, men med en del ruiner og noen geiter. Vi gikk litt rundt og fant noen gamle flymotorer og masse eremittkreps. Eremittkrepsene samlet vi i en stor haug og da turte de nesten ikke rmme for de skvatt hver gang en av dem prvde rre p seg.

Etter Tintamarre dro vi til en annen y som heter St Barths. P vei dit blste det skikkelig motvind og Kjell ble dritsur fordi det tok s lang tid. Han nsker seg en stooor motor og er lei av krysse, det blir s innmari mye lenger enn ndvendig!! Men nr vi endelig kom fram to timer senere enn hvis vi hadde sluppet den forbaskede kryssinga, det vil si hvis vi hadde seila riktig vei, da ble humret fort mye bedre for her var det fint! En lun fin bukt med hvit strand, krystallklart vann og fire andre norske bter var det som mtte oss her. Btene var Optimist, Catara, Snupp og en annen stor en som vi har glemt navnet p. Ogs her var det flott snorkle og vi s en veldig kul blekksprut!



Dagen etter gikk vi en tur opp p en liten topp og da traff vi p mange morsomme ville skilpadder som ruslet rundt i skogen og i grftene. Vi kjrte ogs jolla til hovedstaden Gustavia for sjekke inn og se om vi fikk tak i noe vannsport utstyr. Der var det svenske gatenavn, blant annet kyrkjegaten og hamnegaten. Det var gy se. Hyggelig stemning og ryddig pen liten by, selv om den brer litt preg av at det er et rikmannssted. Surfebrett var altfor dyrt s vi kjpte skimboard og hang det etter jolla. Kjell fikk et par omganger med juling nr lise kjrte, men det var veldig gy og bra trim.
N er vi tilbake p St Martin igjen og boka til Lise har heldigvis kommet fram (vi har hrt mange historier om ting som aldri kom). Litt nytt fiskeutstyr har vi ogs kjpt, s n gleder vi oss til seile videre til Brittish Virgin Islands veldig snart. Lise er forvrig veldig godt igang med studiene og fr gode tilbakemeldinger p innleveringene sine. Og her er en liten snorklefilm Kjell har laget:

https://www.youtube.com/watch?v=Yu0EfMWkrLk

Ship O'hoi fra Milla




Les mer i arkivet August 2015 Juli 2015 Juni 2015
hits